det britiske arbeiderparti. Partiet ble stiftet 1900 under navnet Labour Representation Committee, som en fellesorganisasjon for det uavhengige arbeiderparti (fra 1893) og landsorganisasjonen. I 1906 ble partiet representert i parlamentet og fikk navnet Labour Party.
Partiet var representert i samlingsregjeringene under den første verdenskrig, og ved valget i 1918 ble det nest størst og dermed leder for opposisjonen i Underhuset. Et mer sosialistisk program ble vedtatt under inntrykk av den russiske revolusjon, men marxismen kom egentlig aldri til å spille noen rolle for partiets program. Med støtte av de liberale dannet sosialistlederen Ramsay MacDonald regjering i 1924, men ble felt samme år på grunn av sin velvillige holdning til Sovjetunionen. 1929 dannet partiet igjen regjering med de liberales støtte, men måtte gi opp under verdenskrisen 1931. I 1931 brøt Independent Labour Party ut. I de siste årene før den annen verdenskrig stod partiet svakt, men fikk likevel bli med i Winston Churchills samlingsregjering i mai 1940.
Labours store gjennombrudd kom med valgseieren 1945, da Clement Richard Attlee dannet regjering. Det ble gjennomført et omfattende reformprogram som gjorde Storbritannia til en velferdsstat, men partiet stod splittet i spørsmålet om nasjonalisering av tungindustrien, gruvene og kommunikasjonsmidlene. Støtten fra fagbevegelsen har vært betinget i visse perioder, ikke minst fordi regjeringen fant det nødvendig med økonomisk innstramming for å klare utgiftene i sosialsektoren. I 1950-årene var partiet preget av intens strid om de prinsipielle retningslinjene for den økonomiske politikken. En radikal fløy, ledet av Aneurin Bevan og Harold Wilson, ønsket sterke statsinngrep og kombinerte sine reformforslag med kritikk av utenrikspolitikken. I 1960- og 1970-årene stilnet den indre strid, Wilson ble partiets leder og fortsatte en moderat kurs. Det var i denne perioden liten uenighet om utenriks- og sikkerhetspolitikken, men friksjoner i forholdet til landsorganisasjonen i lønnspolitikken og industripolitiske spørsmål.
Etter valgnederlaget 1979 ble Labour preget av svekkelse og splittelse. I 1980 brøt en gruppe ut av partiet og dannet Social Democratic Party, som siden gikk i valgsamarbeid med de liberale (og ble til Liberal Democrats). En årsak til, og samtidig et resultat av, bruddet var en betydelig radikalisering av partiet i perioden 1980–83. Etter hvert fikk også fraksjoner og trotskistiske elementer innflytelse, noe som førte til rekordlav oppslutning ved valget 1983. Mot slutten av 1980-årene, og særlig etter gruvearbeiderstreiken 1984–85, tok den nye partiledelsen under ledelse av Neil Kinnock et oppgjør med de radikale elementene og konsoliderte Labour, uten at partiet gikk tilstrekkelig frem ved valget 1987 til å være seriøs utfordrer til den konservative regjeringen. På tross av de konservatives synkende popularitet led Labour også et overraskende nederlag 1992.
Den nye partiledelsen fra 1994, under ledelse av Tony Blair, gjennomførte en nyorientering av partiets politikk («New Labour»), der partiet beveget seg mot sentrum og appellerte til velgerne i middelklassen. På tross av en viss opposisjon fra venstresiden i partiet ble denne linjen gjennomført, og ved valget 1997 gjorde Labour sitt beste valg noen gang og fikk 419 mandater i Underhuset. Ved valget 2001 holdt partiet stillingen og fikk 413 mandater. Ved parlamentsvalget 2005 gikk Labour tilbake fra 40,7 % til 35,2 % av stemmene, men fikk likevel et solid flertall i Underhuset med 355 (av 646) mandater, og for første gang vant Labour tre valg på rad. Den sterke stillingen skyldes både Labours nyorientering og Tony Blairs personlige egenskaper – men også splittelse og lite troverdig lederskap hos de konservative. Foran valget 2010 var partiet tydelig preget av regjeringsslitasje og måtte gi fra seg makten etter valget. Valget av Ed Miliband til ny partileder 2010 ble sett på som en venstredreining av partiet.
For valgresultater, se for øvrig tabell under Storbritannia og Nord-Irland.
Labour har hatt følgende statsministre: Ramsay MacDonald (1924, 1929–31), Clement Attlee (1945–51), Harold Wilson (1964–70 og 1974–76), James Callaghan (1976–79), Tony Blair (1997–2007) og Gordon Brown (2007-10).
Clement Attlee var partileder 1935–55, deretter Hugh Gaitskell (1955–63), Harold Wilson (1963–76), James Callaghan (1976–80), Michael Foot(1980–83), Neil Kinnock (1983–92), John Smith (1992–94), Tony Blair (1994–2007), Gordon Brown (2007-10) og Ed Miliband (fra 2010).