Også kjent som: Karl Raimund Popper
Født: 1902
Død: 1994
Karl Popper. Sir, østerriksk-britisk filosof, født i Wien, emigrerte før Hitler-Tysklands innmarsj i Østerrike til New Zealand, 1949–69 professor ved London School of Economics. Han var en forgrunnsfigur innen vitenskapsfilosofi, metodelære og kulturfilosofi. Hans innflytelse er betydelig også utenfor fagfilosofenes krets.
Filosofi
Popper tilhørte den analytiske filosofi og var fra tidlig i 1930-årene i kontakt med Wienerkretsen, men uten selv å bli logisk positivist. Hans posisjon er klart utarbeidet alt i hans første betydelige arbeid, Logik der Forschung (1934; utvidet britisk utg., The Logic of Scientific Discovery, 1959). Særpreget er den vekt han legger på falsifikasjon i motsetning til verifikasjon, på det å avsløre usannhet i motsetning til det å oppdage sannheter. Naturlover, som har som logisk form utsagn om alle begivenheter, kan av rent logiske grunner umulig verifiseres. Derimot er det i prinsipp mulig å falsifisere dem, dvs. konstatere at en naturlov er falsk, hvis den er det og fordi den er det. Fornuftig og fruktbar vitenskapelig praksis tar hensyn til dette, og søker å øke graden av hypotesenes falsifiserbarhet; dess flere falsifikasjonsforsøk en hypotese har overlevd, dess sterkere står den.
Falsifiserbarhet blir derfor vitenskapelighetens kjennemerke, dens demarkasjonskriterium overfor det uvitenskapelige. Slik blir det mulig for Popper å akseptere et mer rommelig vitenskapsbegrep enn de fleste logiske positivister. Særlig har han interessert seg for historievitenskapen. En riktig forståelse av historien tar hensyn til historiske (og sosiale) lovers egenart. De kan ikke brukes til å forutsi fremtidens historie (slik som etter Poppers syn f.eks. Marx mente).
Popper blir en nådeløs og veltalende kritiker av historismen i The Poverty of Historicism (1957, norsk overs. 1971). Samtidig ser han innen etikk og politikk en analogi til sin metodologiske falsifikasjonisme. Det er moralsk bedre og metodisk tryggere å hindre og avbøte onder enn å forsøke å virkeliggjøre tusenårsriket med det høyeste gode for alle. Dermed blir det en intim forbindelse mellom hans vitenskapsfilosofi og hans allmenne kulturfilosofi, jfr. boken The Open Society and Its Enemies (2 bd., 1945). På bakgrunn av en kritikk av Platons, Hegels og Marx' sosiale og politiske filosofi (og av autoritær politisk teori overhodet), gir Popper her et inspirert forsvar for et åpent, demokratisk samfunn. Han kaller selv ideologien for kritisk rasjonalisme. Den frie adgang til åpen og offentlig kritikk er en av livsnervene både i vitenskap og i åpne samfunn.
Andre verker er Conjectures and Refutations (1963), Objective Knowledge (1972) og hans intellektuelle selvbiografi Unended Quest (1975). På norsk foreligger Kritisk tenkning: Utvalgte Essay (2007).