Kiliasme, ideen om at Kristus skal opprette «tusenårsriket» på jorden. Grunnlaget er Åp 20,1–6, hvor det heter at Satan skal bli bundet i 1000 år, martyrene skal oppstå («den første oppstandelse») og herske sammen med Kristus, inntil Satan blir sluppet løs igjen og setter i gang det siste, verdensomspennende opprør, som ender med at både han og døden tilintetgjøres og at Gud oppretter sitt evige rike. Motivet stammer fra jødisk apokalyptikk og er oppstått gjennom en kombinasjon av den eldre dennesidige Messias-forventning (gjenreisning av Davids rike) og en senere, mer spiritualistisk forestilling om en helt ny verden, et Guds rike av overjordisk art. Messiasriket ble da ikke det endelige mål, men en mellomtilstand, et lykkerike av begrenset varighet (varigheten anslås i jødiske tekster høyst forskjellig).

Det oppstod tidlig strid om kiliasme. Origenes tolket tusenårsriket spiritualistisk. Augustin mente at det var begynt med Kristi oppstandelse og svarte til kirkens tid (sml. Paulus i 1 Kor 15,24 f.). Kiliasme har siden vært et kjennetegn på svermeriske, biblisistiske sekter. Luther bekjempet kiliasme (Confessio Augustana 17). I nyere vekkelsesbevegelser innenfor protestantismen spiller kiliasme ofte en stor rolle, bl.a. hos adventistene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.