kiliasme

Dommedag. Freske i Scrovegni-kapellet i Patova, Italia (ca. 1300)

Kiliasme er ideen om at Kristus skal opprette «tusenårsriket» på jorden. Grunnlaget er Johannes' åpenbaring kapittel 20, vers 1–6, hvor det står at Satan skal bli bundet i tusen år, martyrene skal oppstå («den første oppstandelse») og herske sammen med Kristus, inntil Satan blir sluppet løs igjen og setter i gang det siste, verdensomspennende opprør, som ender med at både han og døden tilintetgjøres og at Gud oppretter sitt evige rike.

Faktaboks

uttale:
kiliˈasme
etymologi:
av gresk ‘tusen’

Opphav

Motivet stammer fra jødisk apokalyptikk og er oppstått gjennom en kombinasjon av den eldre dennesidige Messias-forventning (gjenreisning av Davids rike) og en senere, mer spiritualistisk forestilling om en helt ny verden, et Guds rike av overjordisk art. Messiasriket ble da ikke det endelige mål, men en mellomtilstand, et lykkerike av begrenset varighet. Messiasrikets varighet anslås høyst forskjellig i jødiske tekster.

Ulike tolkninger

Det oppstod tidlig strid om kiliasme. Origenes fra Alexandria tolket tusenårsriket spiritualistisk og avviste dermed forestillingen om det nye Jerusalem som en jordisk størrelse. Augustin av Hippo hevdet at det var begynt med Kristi oppstandelse og svarte til kirkens tid (Paulus' første brev til korinterne kapittel 15, vers 24 og følgende). Dermed er tusenårsriket virkeliggjort i den kristne kirke, og er ikke en forestilling knyttet til framtiden. Denne oppfatningen er siden gjort gjeldende i den katolske kirke. Kiliasme har siden reformasjonen vært et kjennetegn på svermeriske, biblisistiske sekter. Martin Luther bekjempet kiliasme (Confessio Augustana 17). I nyere vekkelsesbevegelser innenfor protestantismen spiller kiliasme ofte en stor rolle, blant annet hos adventistene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg