uttrykk som brukes som betegnelse på utviklingslandene i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Begrepet oppstod 1952 i Frankrike, i en artikkel av Alfred Sauvy i «France Observateur», som en slags parallell til le tiers état – «tredjestanden» – under den franske revolusjon 1789. I 1963 kom boken «The Third World», skrevet av Peter Worsley. I 1950-årene ble begrepet gjerne brukt i forbindelse med den første konferansen for alliansefrie stater i Bandung (1955), der en del land med India, Egypt og Jugoslavia i spissen tok sikte på å være en tredje verden – eller en tredje kraft – uavhengig av militæralliansene NATO og Warszawapakten. Når begrepet oppstod som samlebetegnelse på utviklingslandene, var det vanlig å hevde at «den første verden» var de kapitalistiske industriland, mens «den andre verden» var de sosialistiske industriland. Den kinesiske doktrinen om «de tre verdener» angav supermaktene USA og Sovjetunionen som «den første verden», mens alle andre industristater – uansett samfunnssystemer – ble «den andre verden». Den tredje verden blir altså omtrent det samme i begge tolkninger, og begrepene «første» og «andre» verden har ikke vært i bruk. Se også utviklingsland.
Det oppstod etter hvert en diskusjon om land i «den tredje verden» har felles økonomiske og politiske interesser, på tvers av deres ideologi, ressurser, størrelse og utviklingsnivå. Utviklingslandene har fortsatt i mange sammenhenger opptrådt samlet, f.eks. innenfor rammen av FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD), der uttrykket 77-landsgruppen eller G 77 ble brukt i samme mening som «den tredje verden».
Fra slutten av 1980-årene har begrepet den tredje verden gått mer ut av bruk. Dette har dels sammenheng med den store forskjellen mellom ulike utviklingsland; dels at forskjellene ikke bare går mellom rike og fattige land, men også innad i de enkelte land. Endelig er det blitt mer hensiktsmessig å vurdere regional utvikling enn forholdet mellom de ulike «verdener».