Challenger-ekspedisjonen

Challenger-ekspedisjonen var en britisk marine ekspedisjon fra 1872 til 1876, med korvetten HMS Challenger. Hensikten var vitenskapelige havundersøkelser under ledelse av Sir Charles Wyville Thompson (sjefforsker), George Strong Nares 1872—1874 og Frank Tourle Thompson 1875—1876. En jordomseiling ble foretatt og Challenger ble det første dampskip til å krysse den sydlige polarsirkelen. 16. februar 1874 nådde ekspedisjonen 66° sørlig bredde ved 78°22′ østlig lengde.

Ekspedisjonen seilte fra Portsmouth, sør om Afrika, inn i det antarktiske området, sør om Australia og nord til Filippinene, forbi Honolulu til Valparaiso, gjennom Magellanstredet, om Ascension og Asorene tilbake til England.

Viktig oseanografisk forskning og vitenskapelige observasjoner ble foretatt på eller ved Tristan da Cunha, Prince Edward Islands, Iles Crozet, Iles Kerguelen, Heardøya, McDonaldøyene, Islas Juan Fernández, Estrecho de Magallanes og Falklandsøyene. Sjøkart ble laget i hvert område. De tidligst kjente fotografier av antarktiske isfjell og subantarktiske øyer ble tatt under ekspedisjonen.

På i alt 360 stasjoner ble det gjort tallrike undersøkelser av havbunnens beskaffenhet og dyreliv, temperaturmålinger og mer. Det rikholdige materialet ble bearbeidet av tallrike spesialister, blant andre G. O. Sars (Schizopoda), og publisert i 50 store bind (1880–1895).

Foranledningen til denne meget omfattende vitenskapelige ekspedisjon var blant annet Michael Sars og G. O. Sars' undersøkelser av de dype norske fjorder og havegger, hvor de hadde vist at det ennå levde arter som man anså som for lengst utdødd. I tillegg viste de at det fantes dyreliv på større dyp enn tidligere antatt.