Billefjorden – Store norske leksikon

Nordenskiöldbreen er en populær turistattraksjon

Båt og brefront

Av Susan Barr.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Billefjorden er en fjordarm på Svalbard, en gren mot nordøst fra Sassenfjorden, den indre delen av Isfjorden, på Spitsbergen.

Fjorden er 30 kilometer lang og 5−8 kilometer bred og ligger mellom Dickson Land og Bünsow Land. I enden av fjorden finnes den mektige Nordenskiöldbreen med en fire kilometer lang front mot fjorden. Fjorden er omgitt av vakre platåfjell, dannet av kalkstein og kiselholdige lag fra karbon- og perm-tiden. På vestsiden ligger det nedlagte russiske gruveanlegg Pyramiden. Østsiden av fjorden er den vestlige grensen for Sassen-Bünsow Land nasjonalpark som ble opprettet i 2003.

Fjorden er oppkalt etter den nederlandske hvalfangeren Cornelius Claeszoon Bille som skal ha vært aktiv i 1675, og navnet var opprinnelig brukt på Adventfjorden frem til 1865.

Fuglereservat

Skansen på vestsiden av fjorden er et kjent fuglefjell og Gåsøyane ved østsiden av fjordmunningen er vernet som fuglereservat. Reservatet omfatter både øyene og sjøområdet ut til 300 meter fra land eller skjær ved laveste vannstand. All ferdsel i reservatet, inkludert ferdsel på sjøen og landing med luftfartøyer, er forbudt i tiden 15. mai til 15. august.

I 1985 fikk reservatet status som ramsarområde, som et internasjonalt viktig våtmarksområde med betydning for trekkfugler.

På øyene finnes en stor hekkebestand av ærfugl, hvitkinngås, kortnebbgås, ringgås, rødnebbterne, polarsvømmesnipe, polarmåke og svartbak.

Kulturminner

Brucebyen. Fremst står den eldste og mest opprinnelige av hyttene, som brant ned i 2010.

Brucebyen 2009

Av Sigurd Rage.

Lisens: CC BY NC ND 2.0

Ved fjorden finnes det rester og spor etter både pomor (russisk) og norsk overvintringsfangst som fantes på Svalbard fra periodene henholdsvis 1700−1850 og cirka 1800 til idag. De viktigste kulturminnene ved Billefjorden er imidlertid etter tidlig 1900-talls prospektering og gruvedrift.

Skansbukta, under fjellet Skansen på vestsiden av fjorden, ligger i et relativt lunt og frodig landskap. Her finnes det et kulturmiljø fra jakten etter gips i og med at fjellet består av over 250 millioner år gamle lag av anhydritt og dolomitt med fossilrik kalkstein. Anhydritt omdannes til gips når det kommer i kontakt med vann. Gipsbruddet ble forsøkt utnyttet først i 1918 og så på 1930-tallet, begge gangene uten særlig suksess, men aktiviteten etterlot en større samling av rester og spor i fjellsiden. I Skansbukta finnes det i tillegg en norsk fangsthytte antagelig fra 1923, tuften etter en annen hytte fra begynnelsen av 1900-tallet og en grav etter fangstmannskone Hansine Nilsen Furfjord som døde vinteren 1904−1905.

Brucebyen er en annen prospekteringslokalitet som ligger på Kapp Napier på østsiden av fjorden ikke langt fra Nordenskiöldbreen og tvers over fjorden fra Pyramiden. Det skotske selskapet The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. (SSS) etablerte en leir her i 1919 og hyttene og annet fra prospekteringsaktiviteten utgjør nå et fredet kulturmiljø.

Kart

CC BY 2.0 — Kart over Billefjorden

Kart

Av Norsk polarinstitutt.

Lisens:

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Isfjorden, En reise gjennom Svalbards natur- og kulturhistorie

Litteratur

Hjelle, Audun (1993). Svalbards geologi, Norsk Polarinstitutt Polarhåndbok nummer 6, Oslo
Norsk Polarinstitutt (2003). The Place Names of Svalbard

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Svalbard

Susan Barr