pomorskute

Et kjennetegn ved skroget på disse fartøyene, var at de hadde fasongen til et halvt egg, noe som presset pomorskuten opp på isen, i stedet for å bli knust. Det var dette som inspirerte Colin Archer og Fridtjof Nansen til å konstruere Fram med samme skrogtype. Den typiske riggen på en pomorskute kunne likne på en skonnertrigg.

Skrogene ble føyet sammen i noe som kan likne på det som kalles kaldbaking, en form for fletting av treverk, innsydde lærreimer og trenagler som holdt sammen hudplankene. Dette gav et forholdsvis mykt og fleksibelt skrog, som derfor tålte eventuelle påkjenninger fra istrykk. På utsiden av hudplankene ble det som regel lagt et lag med ishud, det vil si et ekstra lag med hudplanker som er noe hardere i virket.

På 1600- og 1700-tallet arbeidet Peter den store med å knytte tsardømmet nærmere Vest-Europa. I denne forbindelsen innførte han et forbud mot å konstruere pomorskuter, ettersom han ønsket at skip skulle bygges etter teknikkene som var utviklet i Vest-Europa. Pomorene hadde derimot ikke virke til denne typen konstruksjoner, og baserte skipsbyggingen på erfaring framfor tegninger. I tillegg kunne få pomorer lese skipstegninger etter den vest-europeiske standarden. I praksis ble derfor pomorskutene fortsatt konstruert, og var til tross for utviklingen innen skipsbygging, de beste skutene til bruk i polare farvann.

• pomorhandel
• skonnert
• ishud
• Fram – polarskute
• ishavsskute

• Mathisen, Mariann. Polarskuta Fram – Den fjortende deltaker? Ottar 288, (2011): 42.