folkeflytning

Den eldste form for folkeflytning er kjent fra det gamle Assyria. Assyrerne flyttet vekk opprørske folkegrupper og erstattet dem med assyrere, senere også med andre opprørske grupper fra riket. Hensikten med flytningen var å assimilere de gjenstridige ved å skille dem fra deres land og dermed også fra deres guder.

Andre kjente tilfeller fra oldtiden er Sargons flytning av jødene i 722 fvt. og Nebukadnesars bortførelse av jødene i det babylonske fangenskap (Jer 52). Lignende flytninger ble foretatt av persiske og bysantinske keisere. De kjennes også fra nyere historie; i 1031 førte den russiske keiser Jaroslav store grupper polakker fra de erobrede områder i Galicja til Russland for å få jord dyrket.

På 1900-tallet tok folkeflytning ofte form av etnisk rensing. Etter den gresk-tyrkiske krig i 1923 var det blant annet ombytning av grekere i Tyrkia med tyrkere i Hellas. I Sovjetunionen ble under andre verdenskrig tyske folkegrupper sendt til Sibir og den tyske Volga-republikken oppløst. En del andre folkeelementer, blant annet tatarer på Krim og tsjetsjenere og ingusjeter i Kaukasus, ble også transportert til Sibir. I Potsdamavtalen i 1945 ble det tatt inn en bestemmelse om at den tyske befolkningen i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn skulle flyttes til Tyskland. Også fra Jugoslavia, Bulgaria og Romania ble de tyske gruppene flyttet ut.

Ved Indias deling etter andre verdenskrig ble hundretusener hinduer og muslimer flyttet i grenseområdene mellom Pakistan og India. Også i andre asiatiske og i afrikanske land har det skjedd store folkeflytninger, blant annet i striden mellom hutuer og tutsier i Burundi og Rwanda. Afrika har vært spesielt utsatt for folkeflytninger fordi landegrensene er en arv fra kolonimaktenes interesser og ofte går på tvers av etniske skillelinjer. I Europa førte oppløsningen av Jugoslavia til nye folkeflytninger i 1990-årene.

• flyktninger
• etnisk rensing