trykkskrift

Betegnelsen «trykkskrift» skriver seg fra den lange perioden da trykking med løse typer på papir var den dominerende teknologien for publisering av tekst, og skrift og bokstaver ble skåret i stål og støpt i bly for trykking i boktrykk (høytrykk), senere også fremstilt gjennom fotografiske prosesser for trykking i offset.

Helt frem til slutten av 1800-tallet ble trykkskrift fremstilt ved at bokstavene én og én ble skåret for hånd i speilvendt form i enden av et stålstempel. Stempelet ble slått med stor kraft inn i et flatt stykke mykere metall i rettvendt form, for eksempel messing. Metallstykket dannet den ene delen i en støpeform – matrise – for den speilvendte skrifttypen. Matrisen ble montert sammen med resten av støpeformen, som var splittet i to deler som kunne parallellforskyves i forhold til hverandre slik at selve blytypens bredde kunne varieres i forhold til bokstavenes bredde.

På slutten av 1800-tallet kom den såkalte pantografboremaskinen. Da kunne matrisene freses i flere ulike størrelser fra samme bokstavoriginal ved hjelp av en parallellforskyvningsmekanisme. Om ikke før, så oppdaget man da at bokstaver i ulike størrelser ikke nødvendigvis kan ha nøyaktig samme proporsjoner. Man kan altså ikke skalere bokstavene opp eller ned uten videre. Små grader må være forholdsvis kraftigere og bredere for optisk å ha samme proporsjoner som de større, og se ut som de hører sammen.

Denne problemstillingen ble aktualisert på nytt på 1950- og -1960-tallet da fotosettemaskinene kom; muligheten for trinnløs opp- og nedskalering ligger innebygget i fototeknologien. Løsningen ble å lage to-tre originaler som kunne dekke hvert sitt størrelsesområde.

Bly og film var analoge teknologier. Digitalteknologien skapte et paradigmeskifte i fremstilling, bruk og presentasjon av trykkskrift. De digitale bokstavene bygges opp av rasterpunkter, og fine linjer og myke kurver må tilpasses dataskjermens rastermønster. Digitale trykkskrifter blir fremstilt ved hjelp av spesialverktøy; de lastes ned over nett og installeres på brukernes datamaskiner som digitale fonter.

Det er et gjennomgående trekk ved utviklingen av trykkskriftene at de alltid gradvis har tilpasset seg den teknologiske utviklingen. Teknologien legger de fysiske rammene for utformingen. De første trykkskriftene var etterligninger etter håndskrevne forbilder. Først gradvis frigjorde de seg fra håndskriftens mest typiske formtrekk. Senere har de både tatt farge av tidens estetiske smak og utnyttet de mulighetene som teknologien ga.

Men også bruken og produksjonsprosessen har formet trykkskriften. Fremveksten av avisene utover på 1900-tallet førte for eksempel til endringer i skriftformen. Avisenes korte tekstlinjer skapte stor hastighet i støpingen av linjene og dermed høy temperatur. Det skapte stor slitasje på settemaskinenes matriser, slik at bokstavenes tynneste linjer måtte gjøres mer robuste for ikke å bli ødelagt. Bokstavenes x-høyde ble også gjort større for å beholde leseligheten i små størrelser. Disse skriftene kalles fortsatt avisantikva.

En gang på 1990-tallet kom det en trykkskrift som var tuftet på ideen om å bruke datamaskinens regnekraft til å skape «liv» i bokstavene. Beowolf er bygget over antikvaskriftens grunnform, men bokstavene «muterer». Ved hjelp av en randomiseringsteknikk endrer de seg fra instans til instans slik at to a-er, b-er, c-er osv. etter hverandre er litt ulike. (Navnet Beowolf er hentet fra Beowulf-kvadet, som i gammel tid ble gjenfortalt fra person til person, og som kanskje endret seg litt for hver gang.)

I ny teknologi ligger det alltid muligheter for nye skriftformer, men det tar gjerne litt tid før mulighetene manifesterer seg. Det er likevel viktig at bokstavenes grunnform holder seg stabil – lesekonvensjonen krever at bokstavene er gjenkjennelige.

I dagens medieteknologiske virkelighet er «trykkskrift» blitt en litt villedende betegnelse – «typografisk skrift» eller lignende er nok mer passende. Selv om det lages skrift som er spesielt tilpasset skjerm eller spesielle mediekanaler som avis og lignende, kan all høykvalitets digital skrift som er laget for publisering, benyttes i alle kanaler og medier og er blitt til gjennom samme type prosess. Det som kjennetegner denne skriften, er at den er skapt for å benyttes i en typografisk sammenheng, enten det er på papir eller skjerm.

• skrift
• typografi
• typografiske verktøy
• font
• typografiens epoker

• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.