Hebreerbrevet, eller Brevet til hebreerne, fork. Hebr, skrift i Det nye testamente.

Forfatter og opprinnelig adressat er ukjent; det kan ha blitt sendt til menigheten(e) i Roma. Man antar det er skrevet etter år 60 og før år 95, bl.a. fordi 1 Clemensbrev (skrevet ca. 95) henviser til det. Forfatteren behersker gresk bedre enn noen annen nytestamentlig forfatter. I Oldkirken var det strid om skriftets plass i kanon, men det ble til slutt tilskrevet Paulus, noe som senere er frafalt.

I skriftet står det at det er «ord til veiledning» (13,22), og det mangler viktige brevlige kjennetegn. Tittelen «til hebreerne» er en senere tilføyelse og er antakelig basert på at skriftet benytter mange gammeltestamentlige (dvs. jødiske eller hebraiske) eksempler og ritualer som leserne forventes å kjenne til. Karakteristisk er en allegorisk, typologisk tolkning av gammeltestamentlige institusjoner som ufullkomne bilder på det som siden skjedde gjennom Kristus. Han er høyere enn englene og alle jordiske forbilder, og har som den sanne yppersteprest frembåret seg selv som et lytefritt offer en gang for alle. Dette har brakt fullkommen soning og grunnlagt en evig pakt. Hebreerbrevet er en viktig kilde for kultisk tolkning av Jesu død.

Fremstillingen veksler ved at lærepregede avsnitt leder over i oppfordringer til leserne. Teksten kombinerer en romlig tolkningsmodell (det jordiske som ufullkomment uttrykk for det himmelske) med en lineær historieforståelse. Lik jødene under Moses, vandrer de kristne under Kristi lederskap mot sitt himmelske hjemland. Her flyter gresk og hebraisk påvirkning sammen på en måte som vi ellers kjenner fra hellenistisk jødedom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.