Hebreerbrevet

Hebreerbrevet er et skrift i Det nye testamentet, med forkortelsen Hebr.

Faktaboks

Uttale
hebrˈeerbrevet
Også kjent som

Brevet til hebreerne

Opprinnelse

Forfatter og opprinnelig adressat er ukjent, men det kan ha blitt sendt til menigheten(e) i Roma. Man antar det er skrevet etter år 60 og før år 95, blant annet fordi 1 Clemensbrev (skrevet omkring år 95) henviser til det. Forfatteren behersker gresk bedre enn noen annen nytestamentlig forfatter. I tidlig kristendom var det strid om skriftets plass i kanon. Det ble til slutt tilskrevet Paulus, men dette ble senere gått bort fra.

Innhold

I skriftet står det at det er «ord til veiledning» (kapittel 13, vers 22), og det mangler viktige brevlige kjennetegn. Tittelen «til hebreerne» er lagt til senere og er antakelig basert på at skriftet benytter mange gammeltestamentlige (det vil si jødiske eller hebraiske) eksempler og ritualer som leserne forventes å kjenne til. Karakteristisk for skriftet er en allegorisk, typologisk tolkning av gammeltestamentlige institusjoner som ufullkomne bilder på det som siden skjedde gjennom Kristus. Han er høyere enn englene og alle jordiske forbilder, og har som den sanne ypperstepresten frembåret seg selv som et ulastelig offer en gang for alle. Dette har brakt fullkommen soning og grunnlagt en evig pakt. Hebreerbrevet er dermed en viktig kilde for kultisk tolkning av Jesu død.

Fremstillingen veksler ved at lærepregede avsnitt leder over i oppfordringer til leserne. Teksten kombinerer en romlig tolkningsmodell, altså det jordiske som ufullkomment uttrykk for det himmelske, med en lineær historieforståelse. Lik jødene under Moses, vandrer de kristne under Kristi lederskap mot sitt himmelske hjemland. Her flyter gresk og hebraisk påvirkning sammen på en måte som vi ellers kjenner fra hellenistisk jødedom.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg