Store norske leksikon
Tinnhydroksoforbindelser, uspesifikk betegnelse på hydroksider av Sn(II) og Sn(IV). Enkle tinn(II)- eller tinn(IV)hydroksider med formlene Sn(OH)2, henholdsvis Sn(OH)4 eksisterer ikke. Det hvite, vannuløselige bunnfall som oppstår ved hydrolyse av tinn(II)-, henholdsvis tinn(IV)saltløsninger eller ved tilsetning av svake baser til slike saltløsninger består av mer eller mindre hydratisert tinn(II)-, henholdsvis tinn(IV)oksid.
tinnhydroksoforbindelser
Tinn(II)hydroksoforbindelser
Hydratisert tinn(II)oksid, SnO·H2O, eller SnO·aq er amfotert. Det løses i syrer under dannelse av hydratiserte Sn2+-ioner: SnO · aq + 2H+ = Sn2+ + H2O eller av anionkomplekser, f.eks. SnCl3–, i saltsyre. I sterke baser løser det seg under dannelse av trihydroksostannat(II)ioner: SnO· aq + OH− + H2O = [Sn(OH)3]−. Tilsvarende salter, f.eks. natriumtrihydroksostannat(II), Na[Sn(OH)3], avgir vann ved oppvarming og går over i vannfattigere forbindelser. Hydroksostannat(II)løsninger virker sterkt reduserende.
Tinn(IV)hydroksoforbindelser
Friskt felte, voluminøse, gelaktige fellinger av tinn(IV)oksidhydrat har amfotere egenskaper og løses lett i syrer og sterke baser. Ved henstand, eller raskere ved oppvarming, avgir produktene vann og går over i stadig vannfattigere og mindre løselige stoffer. Tidligere ble friskt felte, løselige bunnfall kalt for α-tinnsyre, de eldede, uløselige bunnfall for β-tinnsyre (metatinnsyre). β-tinnsyre dannes også ved innvirkning av konsentrert salpetersyre på metallisk tinn. Setter man syre til alkalistannatløsninger, felles gelaktige, mer eller mindre vannholdige tinn(IV)oksidhydrater: SnO32– + 2H+→SnO2·aq. Ved oppvarming av heksahydroksostannater(IV), f.eks. K2[Sn(OH)6], avspaltes vann, og man får vannfattigere stannater, f.eks. K2SnO3·H2O og 3K2SnO3·2H2O og til slutt vannfritt kaliumstannat(IV) K2SnO3.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.