tinnhydroksoforbindelser

Tinnhydroksoforbindelser, uspesifikk betegnelse på hydroksider av Sn(II) og Sn(IV). Enkle tinn(II)- eller tinn(IV)hydroksider med formlene Sn(OH)₂, henholdsvis Sn(OH)₄ eksisterer ikke. Det hvite, vannuløselige bunnfall som oppstår ved hydrolyse av tinn(II)-, henholdsvis tinn(IV)saltløsninger eller ved tilsetning av svake baser til slike saltløsninger består av mer eller mindre hydratisert tinn(II)-, henholdsvis tinn(IV)oksid.

Hydratisert tinn(II)oksid, SnO·H₂O, eller SnO·aq er amfotert. Det løses i syrer under dannelse av hydratiserte Sn²⁺-ioner: SnO · aq + 2H⁺ = Sn²⁺ + H₂O eller av anionkomplekser, f.eks. SnCl₃^–, i saltsyre. I sterke baser løser det seg under dannelse av trihydroksostannat(II)ioner: SnO· aq + OH⁻ + H₂O = [Sn(OH)₃]⁻. Tilsvarende salter, f.eks. natriumtrihydroksostannat(II), Na[Sn(OH)₃], avgir vann ved oppvarming og går over i vannfattigere forbindelser. Hydroksostannat(II)løsninger virker sterkt reduserende.

Friskt felte, voluminøse, gelaktige fellinger av tinn(IV)oksidhydrat har amfotere egenskaper og løses lett i syrer og sterke baser. Ved henstand, eller raskere ved oppvarming, avgir produktene vann og går over i stadig vannfattigere og mindre løselige stoffer. Tidligere ble friskt felte, løselige bunnfall kalt for α-tinnsyre, de eldede, uløselige bunnfall for β-tinnsyre (metatinnsyre). β-tinnsyre dannes også ved innvirkning av konsentrert salpetersyre på metallisk tinn. Setter man syre til alkalistannatløsninger, felles gelaktige, mer eller mindre vannholdige tinn(IV)oksidhydrater: SnO₃^2– + 2H⁺→SnO²·aq. Ved oppvarming av heksahydroksostannater(IV), f.eks. K₂[Sn(OH)₆], avspaltes vann, og man får vannfattigere stannater, f.eks. K₂SnO₃·H₂O og 3K₂SnO₃·2H₂O og til slutt vannfritt kaliumstannat(IV) K₂SnO₃.