fotosfære

Solskiven i synlig lys observert fra romplattformen Solar Dynamics Observatory (SDO).
AIA/SDO/NASA .

Den synlige overflaten på Solen og stjerner kalles fotosfære. Solens fotosfære er kjent for de fleste selv om vi ikke bør se på den uten å beskytte øynene mot det intense lyset. Astronomene valgte å bruke betegnelsen fotosfære som er knyttet til det greske ordet for lys (fos). Det er et betimelig navnvalg siden mer enn 99 prosent av all energi som produseres i Solens indre slipper ut som stråling.

Faktaboks

uttale:
fotosfˈære

Randfordunkling

Utsnitt av Solens fotosfære som viser dens lyse granuler omgitt av mørke intergranulære felter. Granulene er i gjennomsnitt omkring 1500 kilometer i utstrekning.
G. Scharmer og M.G. Löfdahl, Institutet för solfysik, Stockholms universitet..

Siden Solen er en gasskule har den ikke en solid overflate, men den har et ytre 100–200 kilometer tykt skall, hvilket er meget tynt sammenlignet med Solens radius på 700 000 kilometer. Midt på solskiven registreres en gasstemperatur omkring 6000 grader kelvin (K). Mot solranden mottar vi stråling som har passert mer av fotosfærens gass på skrå og derved slipper ut fra litt høyere lag. Siden temperaturen avtar noe videre oppover i det fotosfæriske laget synker utstrålingen merkbart mot solranden som er opphav til en merkbar randfordunkling på den synlige solskiven.

Granulasjon

Ned mot 200 000 kilometer under fotosfæren, nær 30 prosent av avstanden inn til Solens sentrum, er gassen ustabil og turbulent. Det fører til at den tynne fotosfæren får et cellemønster av lyse granuler omgitt av tynne mørkere såkalte intergranulære områder. I de lyse granulene stiger gassen oppover med hastighet omkring 1–3 kilometer per sekund mens den beveger seg ned i de mørkere områdene mellom. Granulene har en gjennomsnittlig utstrekning omkring 1500 kilometer. Det granulære mønstret endres fullstendig i løpet av 7–10 minutter.

Supergranulasjon

Cellestrukturen i Solens supergranulasjon beregnet fra målte strømninger i fotosfærens granulasjons-mønster. De mørke angir grensene mellom supergranulasjons-cellene hvor magnetiske felter blir oppsamlet. Aksene i diagrammet dekker omkring 73 000 kilometer.
Thierry Roudier, Université de Toulouse..

Granulene tar del i et strømningsmønster som danner en større cellestruktur, såkalt supergranulasjon, med typiske cellediametere omkring 30 000 kilometer. Den radielle strømmen i supergranulasjons-cellene med hastigheter opp mot 0,5 kilometer per sekund, fører med seg små konsentrasjoner av magnetiske felter som hoper seg opp i de tynne områdene mellom cellene. Levetiden for supergranulasjons-cellene er omkring 24 timer. Fotosfæren inneholder enda større og viktige strømningsmønstre som skaper delelinjer mellom områder som inneholder én dominerende polaritet av fotosfærens magnetiske felter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg