Observasjoner av solflekker som flytter fra dag til dag på grunn av Solens rotasjon av Fra Rosa Ursina Sive Sol. Falt i det fri (Public domain)

Christopher  Scheiner var tysk jesuittprest, matematiker og astronom. Han er mest kjent for sitt hovedverk Rosa Ursina sive Sol (1629) som beskriver hans omfattende observasjoner av solflekker, utvikling og bruk av  teleskoper og om øyets optikk. Etter at den nederlandske optikeren Hans Lippershey hadde konstruert det første teleskopet i 1608, var Christopher Scheiner og den mer kjente Galileo Galilei raskt ut med å ta den nye oppfinnelsen i bruk og videreutvikle den for astronomiske observasjoner.

Scheiner og Galilei påviste begge to i 1611, uavhengig av hverandre, at det var mørke flekker på solskiven.  Deres observasjoner av flekkenes bevegelser viste straks at Solen roterte. Scheiners meget nøyaktige observasjoner gjennom flere år viste dessuten at Solens rotasjonsakse ikke stod loddrett på ekliptikkens baneplan og at avviket var nær 7 grader. Senere eksakte målinger gav 7.25 grader. Scheiners observasjoner viste også at den lille helningen i rotasjonsaksen endret retning gjennom året. Solaksens nordpol tippet fra oss om våren og mot oss om høsten, mot vest og øst, henholdsvis, sommer og vinter. Dette kunne forklares med Kopernikus heliosentriske modell hvor Jorda beveger seg i bane omkring Solen, men de samme endringene var også i overensstemmelse med Aristoteles geosentriske verdensbilde, hvor Jorda står i ro i sentrum med sol og planeter i baner omkring den. Scheiner ble stående ved Tycho Brahes variant av det geosentriske bilde hvor planetene beveget seg rundt Solen, som igjen gikk i bane omkring Jorda, mens Galileo Galilei ble tidlig overbevist om at det heliosentriske verdensbilde var korrekt. Det endelige bevis for det heliosentriske system kom i 1838 med den tyske matematiker og astronom Friedrich Wilhelm Bessels registrering og måling av den årlige forflytningen på stjernehimmelen (parallaksen) av 61 Cygni.

Ved sine imponerende presise målinger av solflekkenes posisjoner og bevegelser fant Scheiner også at rotasjonshastigheten var størst nær ekvator og at den avtok mot høyere bredder. Det tydet på at Solen ikke kunne være et fast legeme, også ifølge Scheiners egne notater i Rosa Ursina sive Sol. I lys av at vi i dag vet at sol og stjerner er gasslegemer, er dette ett blant flere imponerende resultater fra Scheiners tidlige solstudier.

Ganske umiddelbart etter Scheiners død i 1650 gikk Solen inn i en periode uten solflekker som senere kalles Maunder Minimum. Det kan også ha vært medvirkende til at hans Rosa Ursina forble standardverket om solflekker det neste århundre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.