smie

Smie fra Beitstad i Steinkjer, nå på Egge Museum. Tømmeret ble felt 1832/33.
Av .

Artikkelstart

Smie er et verksted der det produseres eller repareres gjenstander av jern ved smiing.

Faktaboks

Uttale

smi:`ə

Etymologi

av norrønt smiðja 'smie, smedverksted'

I den tradisjonelle norske gårdsbebyggelsen hørte smia til innhusene, men var på grunn av brannfaren gjerne lagt noe utenfor selve tunet. Noen steder ble det sagt at det var smie på hver en gård, men om man ser på landet som helhet, var det langt flere gårder uten smie enn med. Relativt sett var det flest smier på Vestlandet, Hedmark og Oppland.

Byggeskikk

Den tradisjonelle smia var en liten énetasjes bygning. Byggemåten varierte en del etter hvor i landet smia lå. På Vestlandet ble det murt opp en god del smier av naturstein. En del av disse bygningene hadde kombinerte funksjoner, slik at de også kunne brukes som tørkehus for korn eller eldhus. I skogrike strøk på Østlandet og i Trøndelag var smia vanligvis en laftet tømmerbygning. Reisverk var den dominerende byggemåte i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Noen smier hadde små vinduer eller glugger, men for de fleste smiers vedkommende var døråpningen den viktigste lyskilden. Det skulle heller ikke være for lyst i smia, da fargen på jernet var en rettesnor for smedens handlinger under smiingen.

Innredning og utstyr

Oppslager John Lystad (til venstre) og smed Oddbjørn Knudsen i arbeid ved ambolten i Knudsen-smia i Mjøndalen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Det dominerende elementet i smia var avlen (på Østlandet kalt essa), som var ildstedet der jernet ble varmet opp med kull. Avlen hadde vanligvis ikke skorstein, røyken gikk ut gjennom glugger. Ved siden av avlen var det hengt opp en blåsebelg som endte i en tut som gikk inn i avlen. Belgen var festet til en lang stang som smeden eller hans medhjelper kunne dirigere den med.

Smisteet var plassert på golvet der det fikk mest lys fra døra. Steet, eller ambolten, som er det vanligste navnet, var plassert på en solid stabbe. Ambolten har fot, bane og horn. I nærheten av ambolten stod et kar med vann som ble jernet ble senket i når det skulle herdes.

Ved en vegg var det plassert en filbenk med en kraftig stolpestikke. Et betydelig antall slegger, hammere, tenger, meisler med mer måtte plasseres slik at redskapene var for hånden når de skulle brukes.

Smedens arbeid

Smeden hadde til sin disposisjon en rekke ulike teknikker som kunne tas i bruk for å forme jernet til brukbare gjenstander. Jernet kunne i noen sammenhenger kaldhamres (til for eksempel fjærstål), men i de fleste tilfeller ble det varmet opp før det ble bearbeidet. Jernet kunne strekkes, stukes, vris, bøyes, klyves eller sveises. I det siste tilfellet ble jernstykkene varmet opp til de var hvitglødende og hamret sammen. Tilførsel av sand eller boraks forhindret at jernet brente opp.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjørlykke, Per (1949). Yrkeslære for smeder. Yrkesopplæringsrådet, Oslo.
  • Dybdahl, Audun (1994). Hus for folk og fe. Steinkjer Museum.
  • Tobiassen, Anna Helene (1981). Smeden i eldre tid. Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg