slagene ved Somme

I 1916 hadde de allierte planlagt tre store offensiver. En av disse var et britisk angrep ved elven Somme, nærmere bestemt mot de tyske stillingene nordøst for byen Albert. Initiativtaker og pådriver for offensiven var Douglas Haig, øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken til kontinentet. Haig var opptatt av å bruke konsentrert artilleriild mot fiendens linjer for å kunne bryte igjennom stillingene. I forkant av angrepet hadde han samlet mer enn 1500 kanoner bak frontlinjen. Etter at artilleriet hadde gjort sitt, skulle 120 000 britiske soldater storme over ingenmannsland og ta seg gjennom den sønderskutte tyske frontlinjen.

Slaget ble innledet 1. juli, men Haigs forhåpninger om et gjennombrudd ble ikke en realitet. Den enorme artilleribeskytningen viste seg å gjøre det vanskelig for de britiske soldatene å rykke frem over ingenmannsland. Selv om de tyske avdelingene led store tap under det første bombardementet, kunne de raskt bemanne stillingene sine så snart artilleriilden var over. I løpet av den første dagen ble mer enn 20 000 britiske soldater drept, mens nærmere 35 000 ble såret i et forsøk på å innta de tyske linjene. Til tross for disse tapene nektet Haig å stanse offensiven. Nærmere to uker senere gikk britene igjen til angrep, men oppnådde igjen marginale fremganger.

Etter hvert satte britene inn tropper fra både Australia, New Zealand og Sør-Afrika, og i andre halvdel av juli inntok disse landsbyen Poziéres. Fremgangen var imidlertid liten og tapene høye. I løpet av Somme-offensivens første fire uker hadde frontlinjen flyttet seg med knappe fem kilometer. Ved utgangen av juli hadde mer enn 200 000 allierte soldater blitt drept, mens de tilsvarende tyske tapene var på nærmere 160 000. Kampene fortsatte utover seinsommeren 1916 og i september ble de britiske styrkene forsterket med et nytt våpen: stridsvogner. Disse første britiske stridsvognene av typen Mark I skapte frykt hos de tyske forsvarerne. Selv om stridsvognene ga britene større fremgang lokalt, bidro både tekniske problemer, manglende manøvreringsmuligheter og tysk motstand til at de fikk liten innvirkning på den overordnede strategiske situasjonen ved Somme.

Kampene ved Somme fortsatte utover høsten 1916, men stadig dårligere vær og regn gjorde etter hvert slagmarken nærmest uegnet for krigføring. I midten av november satte de allierte et offisielt punktum for offensiven ved Somme. På dette tidspunkt var den mest fremskutte delen av frontlinjene ikke mer enn rundt elleve kilometer fra startpunktet for offensiven i juli. Det er anslått at mer enn én million soldater ble drept eller såret under kampene ved Somme i 1916. Av disse var anslagsvis 600 000 tyskere, mer enn 400 000 britiske og soldater fra samveldet, og nærmere 200 000 franskmenn.

Våren 1918 ble det igjen utkjempet et stort slag ved Somme som en del av den tyske våroffensiven, en større offensiv på vestfronten. I disse kampene brukte Tyskland et stort antall soldater som var blitt overført fra østfronten i etterkant av Brest-Litovsk-freden i februar 1918. Den tyske offensiven overrumplet de allierte nærmest totalt, og på kort tid rykket tyskerne frem langs en bred frontlinje som strakte seg mellom Arras og Saint Quentin. Steder som Bullecourt, Bapaume, Poziéres og Albert falt i løpet av noen få dager. I løpet av én uke presset den tyske hæren frontlinjen nesten fem mil bakover, blant annet gjennom det andre slaget ved Marne, og i begynnelsen av april stod de seks mil fra Paris.

På alliert side ble det innkalt til et krisemøte der briter og franskmenn beskyldte hverandre for å ha sviktet eller unnlatt å hjelpe hverandre. Etter flere separate samtaler og forhandlinger gikk Storbritannia til slutt med på å legge de britiske styrkene under fransk kontroll. Dette innebar at den franske general Ferdinand Foch i praksis ble den første øverstkommanderende for alle de allierte styrkene på vestfronten.

Samtidig var den tyske fremgangen i ferd med å kjøre seg fast. For det første ble den tyske militærledelsen distrahert av muligheten til å splitte de britiske og franske styrkene. Dermed gikk man bort fra tanken om å gjøre et kraftig fremstøt og begynte i stedet å splitte opp styrkene. For det andre hadde de tyske avdelingene nådd frem til de gamle slagfeltene fra Somme i 1916. Her møtte de en villmark av forlatte skyttergraver, granatkratre og ødelagte veier. Britene hadde ikke hatt noen fremganger ved Somme i 1916, men i 1918 sørget det gamle slagfeltet for å sinke de fremrykkende tyske avdelingene. En tredje forklaring på at den tyske fremgangen stanset opp var en økende alliert motstand som nå også inkluderte amerikanske styrker som nylig var ankommet Europa. Til sammen førte dette til at de tyske forsøkene på å bryte gjennom ikke lykkes, men ble stoppet nord for Amiens.

Thiepval-monumentet ble oppført i 1932 og er tegnet av den britiske arkitekten Edwin Lutyens. På minnesmerket er oppført navnene til mer enn 72 000 soldater fra Storbritannia og det britiske samveldet som ble drept ved fronten og som ikke har en kjent grav. Det er også et fransk-britisk minnesmerke ved monumentet som anerkjennelse av samarbeidet under offensiven i 1916, og en liten kirkegård med like mange krigsgraver fra Storbritannia og Frankrike.

• første verdenskrig
• Marne-slagene