Forutsetningen for den omfattende norskspråklige litteraturen i USA var den norsk-amerikanske pressen, som begynte å vokse frem i midtvesten i 1850-årene. Hit kunne emigranter sende sine litterære forsøk, og avisene var også boktrykkeri, forlag og bokhandel. De første bøkene ble utgitt i 1870-årene, og i løpet av de neste tiårene var det mange emigranter og noen amerikanere med norske foreldre som hadde en betydelig litterær produksjon på norsk. Grunnlaget for den norskspråklige kulturen i USA var et jevnt tilsig av emigranter fra Norge, og da masseutvandringen tok slutt omkring den første verdenskrig, var det norske språket dømt til å forsvinne. I løpet av 1920-årene, da de fremste norsk-amerikanske forfatterne Rølvaag og Ager gav ut sine romaner i Norge, opphørte så å si all utgivelse av litteratur på norsk i USA.

Det vrimler av haltende, klisjéfylte vers i de norsk-amerikanske avisene, men det var også en rekke emigrantforfattere som skrev fine dikt. Den mest populære lyrikeren var finnmarkingen Julius B. Baumann, mens andre lyrikere med flere diktsamlinger var Agnes Mathilde Wergeland, Jon Norstog, Ole Amundson Buslett, Knut M. O. Teigen og Wilhelm Pettersen.

Skuespill ble det derimot utgitt lite av. De få vi har, er enten enkle farser skrevet for amatørteatre i byene eller ambisiøse og ofte didaktiske dramaer som ikke er beregnet på sceneoppførelse. O. A. Buslett skrev flere nasjonalromantiske og idealistiske versdramaer, mens J. Norstog utgav en rekke bibelske versdramaer.

Romanen ble tidlig den dominerende sjangeren, fra de nokså ubehjelpelige føljetongene i 1860-årene til Ole Edvart Rølvaags store romanverk i 1920-årene. De to romanforfatterne som fikk størst utbredelse, var Hans A. Foss, som fikk sin første bok, Husmandsguten (1885), utgitt i mange utgaver på begge sider av Atlanteren, og Lars A. Stenholt, som skrev om sensasjonelle emner som Jesse James og om lettgjenkjennelige skandaler fra det norsk-amerikanske miljøet, men som også forsøkte seg med populære historiske fremstillinger. Drude og Kristofer Janson utgav omkring 1890 romaner om norsk-amerikanske forhold i Minneapolis. Igjen må Buslett fremheves som en pioner, selv om hans beste prosafortellinger kom mot slutten av hans lange karriere, bl.a. den selvbiografiske Fra min ungdoms nabolag (1918) og den allegoriske Veien til Golden Gate (1915).

Humoristiske i tonen og preget av sikker språksans er de to amerikanske forfatterne Peer Strømme og Knut M. O. Teigen. Den førstes Hvorledes Halvor blev prest (1893) var meget populær, mens Teigens satirer over kulturelle pretensjoner og religiøs dogmatisme var et fremmedelement i en konservativ kultur. En mildere og svært populær satiriker var Johannes B. Wist, journalist i Decorah-Posten og bl.a. forfatter av en trilogi om utvandreren Jonas Olsen, som slår seg frem til velstand og makt (1920–22). Dorthea Dahl skrev for det meste noveller, bl.a. for juleheftet Jul i Vesterheimen, men romanen Byen paa berget (1925) må regnes blant de beste.

Jon Norstog skiller seg ut ved at han var en av de få som konsekvent skrev på nynorsk. Simon Johnson skrev sine beste romaner, Falitten paa Braastad (1922) og Frihetens hjem (1925), mot slutten av den perioden det fremdeles var mulig å få utgitt norske bøker i USA, men han fortsatte etter dette å skrive for seg selv, og en lang rekke romanmanuskripter er gitt til Universitetsbiblioteket i Oslo. Waldemar Ager og O. E. Rølvaag står i en særstilling blant de norsk-amerikanske forfatterne ved at flere av romanene deres kom ut på et anerkjent norsk forlag (Aschehoug) og ble utgitt i engelsk oversettelse på et av de større forlagene i New York. Av de mange forfatterne som skrev på norsk i USA, er det i dag bare Rølvaag som stadig kjøpes og leses, både i det landet han reiste fra og det han valgte som sitt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.