Stigma og stigmatisering ble på 1960-tallet viktige begreper innen avvikssosiologien spesielt og samfunnsvitenskapen generelt.

Begrepet brukes på forskjellige måter av de såkalte stemplingsteoretikerne på den ene siden og de mer tradisjonelle sosiologene som Erving Goffman på den andre siden.

Stemplingsperspektivet innebærer at den som blir karakterisert som avviker, av en instans med definisjonsmakt, kan begynne en kognitiv prosess der man til slutt aksepterer denne klassifikasjonen. Stigmatisering i denne betydningen innebærer en form for selvoppfyllende profeti, der det å erklære en person som avviker blir sant fordi man har foretatt denne erklæringen.

Stemplingsperspektivet medførte en kritisk brodd mot spesielt politiet og domstolene, som ble anklaget for å skape fremtidige avvikere gjennom å slå for hardt ned på blant annet ungdomslovbrudd. Sosiologen Howard S. Becker er den mest kjente representanten for denne retningen.

Begrepet moralsk panikk er en videreføring av stemplingsperspektivet, og betegner en situasjon hvor en (ubegrunnet) redsel knyttet til avvik eller avvikende grupper, utvikles (for eksempel ved hjelp av mediene) til en offentlig fordømming og frykt. Begge deler kan tilbakeføres til den symbolske interaksjonismen i samfunnsvitenskapen, der handlingers mening gjøres til et resultat av forhandlinger mellom partene i en situasjon.

Når Erving Goffman skriver om "stigma", innser han at handlingers mening er resultat av forhandlinger i situasjoner, men han fastholder at definisjonene man bruker er faste. Han representerer således mer tradisjonell normsosiologi, med utgangspunkt i spørsmålet "hvordan er sosial orden mulig?".

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.