medborgerskap

Statsborgerskap gir en rekke juridiske og formelle rettigheter. I praksis kan en bestemt person bare i varierende grad nyttiggjøre seg disse rettighetene. En person kan for eksempel være norsk statsborger og inneha alle formelle rettigheter som følger med det norske statsborgerskapet, men likevel ha vanskeligheter med faktisk å fungere som et fullverdig medlem eller medborger i det norske samfunnet.

Det er mange mulige årsaker til at en slik situasjon kan oppstå, men de vanligste årsakene er fattigdom, funksjonshemming, alvorlig eller kronisk sykdom og uførhet, eller språkproblemer.

Denne forståelsen av medborgerskap er inspirert av den britiske sosiologen Thomas Humphrey Marshall, som i sin essaysamling Citizenship and Social Class fra 1950 identifiserer «citizenship» både som formelle, statsborgerlige rettigheter og en reell mulighet til å benytte seg av disse rettighetene.

Det norske begrepet «medborgerskap» eller «sosialt borgerskap» er i denne sammenhengen, avhengig av fagdisiplin, en fortsettelse av Marshalls eget begrep om «social citizenship».

For Marshall var fattigdom og uførhet de viktigste årsakene til at noen mennesker ikke var fullverdige medlemmer av samfunnet, og han tok derfor til orde for utviklingen av en velferdsstat som kunne legge forholdene bedre til rette for grupper av statsborgere som av ulike årsaker hadde vanskelig for å oppnå en tilfredsstillende livskvalitet.

I vår egen tid har også innvandring i enkelte sammenhenger ført til sosial og økonomisk marginalisering. Ulike tiltak for integrering av innvandrere og eventuelt andre etniske minoriteter i samfunnet kan dermed oppfattes som en måte å gjøre marginaliserte innbyggere i et samfunn til fullverdige medborgere. Det samme gjelder tiltak som fremmer medborgerskap for personer med utviklingshemming og andre kronisk syke i samfunnet, i stedet for institusjonalisering, som var vanlig praksis i Norge fram til slutten av 1900-tallet. Strategien universell utforming og individuell tilrettelegging i tråd med likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf kan også fremme likeverdige muligheter for medborgerskap.

I Sverige har borgare tradisjonelt blitt brukt som en betegnelse bare på de mest velstående medlemmene i samfunnet og har ofte også vært forbundet med det å ha sympati med borgerlige partier i politikken. Særlig svenske sosialdemokrater har brukt borgarna som en nedsettende betegnelse på borgerlige politikere.

For å skille mellom borgere og de borgerlige har derfor ordet medborgare gått inn i det svenske språket som en betegnelse på det vi i Norge kaller statsborger, og medborgarskap betyr dermed altså statsborgerskap.

• statsborgerskap
• integrering
• diskriminering

• Encyclopedia Britannica: T. H. Marshalls biografi