Medborgerskap er en betegnelse som i samfunnsvitenskap, i første rekke fagfelt som sosiologi, sosialt arbeid og sykepleievitenskap, brukes om en tilstand der en person blir regnet, og med rette kan regne seg selv som, et fullverdig medlem av samfunnet. Utenforskap eller marginalisering kan i noen tilfeller brukes som antonymer til medborgerskap. I statsvitenskap blir begrepet sosialt borgerskap brukt på en måte som overlapper sterkt med medborgerskap i andre samfunnsvitenskaper.

Personer som på en eller annen måte ikke har like store muligheter som andre til å delta i samfunnslivet eller etablere sosiale relasjoner med andre mennesker, for eksempel på grunn av fattigdom eller alvorlig sykdom, er utfra denne begrepsbruken frarøvet sitt medborgerskap i samfunnet. Om tiltak settes inn for å gi fattige tilgang til utdanning og fritidsaktiviteter, eller gi alvorlig syke mennesker muligheten til å ha kontakt med friske mennesker og delta etter evne i arbeid og sivilsamfunn, kan det oppfattes som en måte å gi utsatte grupper større grad av medborgerskap til det samfunnet de lever i.

I norsk samfunnsvitenskap brukes ordet medborgerskap altså om noe annet og mer enn statsborgerskap. På svensk, derimot, betyr medborgare og medborgarskap rett og slett statsborger og statsborgerskap.

Statsborgerskap gir en rekke juridiske og formelle rettigheter. I praksis kan en bestemt person bare i varierende grad nyttiggjøre seg disse rettighetene. En person kan for eksempel være norsk statsborger, og inneha alle formelle rettigheter som følger med det norske statsborgerskapet, men kan likevel ha vanskeligheter med faktisk å fungere som et fullverdig medlem eller medborger i det norske samfunnet. Det er mange mulige årsaker til at en slik situasjon kan oppstå, men de vanligste årsakene er fattigdom, alvorlig eller kronisk sykdom og uførhet, eller språkproblemer.

Denne forståelsen av medborgerskap er inspirert av den britiske sosiologen Thomas Humphrey Marshall, som i sin essaysamling Citizenship and Social Class fra 1950 identifiserer «citizenship» både som formelle, statsborgerlige rettigheter, og en reell mulighet til å benytte seg av disse rettighetene. Det norske begrepet «medborgerskap» eller «sosialt borgerskap» er i denne sammenheng, avhengig av fagdisiplin, en fortsettelse av Marshalls eget begrep om «social citizenship».

For Marshall var fattigdom og uførhet de viktigste årsakene til at noen mennesker ikke var fullverdige medlemmer av samfunnet, og han tok derfor til orde for utviklingen av en velferdsstat som kunne legge forholdene bedre til rette for grupper av statsborgere som av ulike årsaker hadde vanskelig for å oppnå en tilfredsstillende livskvalitet. I vår egen tid har også innvandring i enkelte sammenhenger ført til sosial og økonomisk marginalisering. Ulike tiltak for integrering av innvandrere og eventuelt andre etniske minoriteter i samfunnet, kan dermed oppfattes som en måte å gjøre marginaliserte innbyggere i et samfunn til fullverdige medborgere. Det samme gjelder tiltak for å integrere blant annet utviklingshemmede og andre kronisk syke i samfunnet, i stedet for å holde dem innesperret på institusjoner, slik praksis var i Norge fram til slutten av 1900-tallet.

I Sverige har «borgare» tradisjonelt blitt brukt som en betegnelse bare på de mest velstående medlemmene i samfunnet, og har ofte også vært forbundet med det å ha sympati med borgerlige partier i politikken. Særlig svenske sosialdemokrater har brukt «borgarna» som en nedsettende betegnelse på borgerlige politikere. For å skille mellom borgere og de borgerlige, har derfor ordet «medborgare» gått inn i det svenske språket som en betegnelse på det vi i Norge kaller statsborger, og «medborgarskap» betyr dermed altså statsborgerskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.