Lokalforvaltningen i Norge omfatter alle oppgaver som blir ivaretatt av kommuner eller fylkeskommuner.

Kommunene ivaretar blant annet grunnskolen, eldreomsorgen, primærhelsetjenesten (herunder fastlegeordningen) – samt en lang rekke tekniske oppgaver som renovasjon og avfallshåndtering, vannforsyning og kloakk, bygging og vedlikehold av lokale veier.

For fylkeskommunene er den klart mest omfattende forvaltningsoppgaven knyttet til videregående utdanning, men fylkeskommunen har også ansvaret for voksenopplæringen. Andre viktige gjøremål for fylkeskommunen er tannhelsetjenesten og bygging og vedlikehold av landets fylkesveier.

Regulering

Myndigheten kommuner og fylkeskommuner har til å ivareta disse forvaltningsoppgavene er regulert gjennom kommuneloven av 2018. Loven angir først og fremst hvordan det politiske og forvaltningsmessige arbeidet skal ivaretas og organiseres i den enkelte kommune og fylkeskommune. Hvilke konkrete gjøremål kommunene skal ivareta blir ikke fastslått i denne loven, men i særlover. Eksempel på slike særlover er opplæringsloven, sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Helt siden det kommunale styringssystemet ble etablert gjennom formannskapslovene av 1837 har hovedprinsippet vært en negativ avgrensning av kommunenes og fylkeskommunenes ansvarsområde. I praksis betyr dette at kommunene står fritt til å påta seg enhver oppgave som ikke gjennom lov skal forvaltes av andre organer.

I dag er det imidlertid begrenset adgang for kommunene og fylkeskommunene til å ta på seg oppgaver ut over det omfattende ansvaret de er pålagt gjennom en lang rekke lovreguleringer. Kommunene ivaretar i hovedsak oppgaver knyttet til skoletilbudet og ulike velferdstjenester til befolkningen. I den forstand er lokalforvaltningen velferdsstatens forlengede arm ut til brukerne. Stadig mer detaljert nasjonal lovgiving innebærer at oppgaveløsningen er blitt stadig mer standardisert på tvers av kommunegrensene. Samtidig er det et behov for å tilpasse tjenesteytingen til lokale forhold. For å få til slik lokal tilpasning kreves det en viss grad av selvstendig beslutningsmyndighet. Behovet for nasjonal standardisering står på denne måten i et konstant spenningsforhold til behovet for lokal handlefrihet (selvbestemmelsesrett eller autonomi).

Selv om kommunene og fylkeskommunene gjennom alle år har kunnet nyte godt av en – i prinsippet – betydelig frihet til å ta selvstendige valg når det gjelder hvilke oppgaver de skulle ivareta og måten ivaretakelsen av disse oppgavene skulle foregå på – har det kommunale folkestyret ikke hatt noen grunnlovsbeskyttet status. Det var først i 2016 at grunnlovens §49 fikk følgende tillegg: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer». I prinsippet gir denne lovformuleringen en større politisk og administrativ uavhengighet til kommuner og fylkeskommuner, samtidig som det ikke fratar staten muligheten for å delegere nye oppgaver til kommunene eller begrense den myndighet kommunene har gjennom å endre ansvaret for forvaltningen av visse oppgaver. Et eksempel på det siste skjedde da fylkeskommunene i 2002 ble fratatt ansvaret for etablering og drift av offentlige sykehus i Norge. Den gangen opprettet Stortinget et nytt forvaltningsnivå for sykehusene – de regionale helseforetak.

Reformer

På 2000-tallet har det vært en kontinuerlig debatt om kommunestrukturen og fylkeskommunens framtid. Etter at Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjering høsten 2013 tok de initiativ til en kommunereform (2014-2017). Når det gjelder selve kommunestrukturen fattet Stortinget i 2017 et vedtak, med knappest mulig flertall, som reduserte antall kommuner fra 426 til 356. Dette er det laveste antall kommuner Norge har hatt siden kommunene ble etablert som forvaltningsorganer i 1837, da antallet var 392. Den nye kommunestrukturen trådte i kraft etter kommunevalget i 2019.

Som en del av et politisk kompromiss mellom Høyre og Fremskrittspartiet i regjering, og Kristelig Folkeparti og Venstre som samarbeidspartnere, ble det samtidig med kommunereformen gjennomført en regionreform. Stortinget vedtok i 2017 å redusere antallet fylkeskommuner fra 19 til 11 (medregnet Oslo). Finnmarks sterke opposisjon mot vedtaket om å bli slått sammen med Troms åpnet for debatt også om andre fylkessammenslåinger. Samarbeidsregjeringen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet vedtok i 2022 en delvis reversering av regionreformen, og fra 1. januar 2024 er det 15 fylker i Norge.

Statlige forvaltningsorgan på lokalt nivå

Kommunale og fylkeskommunale forvaltningsenheter er politisk styrt, av henholdsvis kommunestyret og fylkestinget. På lokalt nivå finner vi også en rekke nasjonale forvaltningsenheter, som bare har en administrativ ledelse lokalt. Til sammen har Norge om lag 40 ulike statlige lokale og regionale organer for forvaltning og tjenesteyting – alt fra lokale NAV-kontorer, til politidistrikter som dekker flere kommuner, og helseforetaksregioner som omfatter flere fylker.

Sametingets forvaltningsansvar

Sametinget har et særskilt forvaltningsansvar for saker som berører den samiske befolkningen i Norge. Sametingets myndighet er regulert i sameloven. Sametinget har egen administrasjon, og er politisk ledet. Sametinget kan ta opp saker det mener berører den samiske befolkningsgruppen, har rett til å uttale seg i slike saker og er delegert forvaltningsmyndighet fra staten på enkelte områder. Sametinget er representert i Finnmarkseiendommen som forvalter det meste av Finnmarks areal, og har innflytelse når det gjelder endret bruk av utmark. For øvrig forvalter Sametinget en del tilskuddsmidler rettet mot tradisjonelle samiske næringer som fiskeri, duodji (samisk kunsthåndverk) og jordbruk. Samisk reindrift er ikke underlagt Sametinget, men Landbruks- og matdepartementet (LMD).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Geir Thorsnæs

Her bør foretas noe oppdateringer: 1) Prestegjeldet er gått ut som ledd i hierarkiet av kirkelige inndelinger. 2) Antall sogn har vært i betydelig endring de siste årene,kanskje særlig i de større byene. 3) Politi- og lensmannsdistriktene er i radikal omforming. Disse har ikke fått sin endelige utforming alle steder, men et par setninger om prosessen bør i alle fall tas inn. Mvh Geir Thorsnæs

skrev Tore Hansen

Jeg ser dine poenger, men ser ingen grunn til å trekke inn skillet mellom stat og kirke som et element i inndelingsreformen. Historisk var den kirkelige inndelingen viktig - men denne koblingen opphørte for 85 år siden. Når det gjelder politi/lensmenn hører reformene ikke hjemme her - men bør omtales andre steder.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg