lapping av olabukse
lapping av olabukse. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

lapping

Lapping
Den vanligste metoden for lapping er nå å sy fast en lapp utenpå det partiet som skal dekkes. Barneklær blir typisk lappet på knærne, som buksa på bildet.
Lapping
Av .

Artikkelstart

Lapping er å sy et stykke stoff på eller erstatte deler av stoffet i et plagg med et nytt. Lapping kan gjøres for å reparere et hull, men kan også brukes for å skjule en flekk, forebygge slitasje på utsatte partier eller også som dekor.

Faktaboks

Etymologi

Lappe og lapping kommer av lapp, et mindre stykke av stoff, skinn, eller lignende, som kan brukes til å reparere tøy eller sko.

Lapping er mer alminnelig på barneklær enn til voksne, og mer akseptert på klær for manuelt arbeid og fritid, enn penere tøy til jobb. Enkelte plagg har lapper integrert som en del av plaggets design. Dette gjelder for eksempel strikkejakker og gensere, men også grovere vevde jakker i for eksempel tweed, med skinnlapp på albuen. Lapping kan utnyttes til dekorative arbeider, se patchwork.

Metode

Jeans, olabukse, med lapper på knærne
Av .

Teknisk kan lapping gjøres på mange ulike måter. Det vanligste i dag er en applikert lapp sydd fast på rettsiden av plagget. Tidligere har innfelling vært det vanlige. Dette gir en mindre synlig reparasjon. En utfordring ved lapping – og da spesielt av kjøpte klær – er mangel på originalstoffet. Dette kan løses enten gjennom å finne et liknende stoff, et stoff som gir en heldig kontrast eller gjennom å flytte materiale fra et mindre viktig parti av plagget. Lapping kan dermed føre til en omsøm for å få materiale til reparasjonen.

Lapper som strykes på plagget og fikseres ved varme, er et alternativ til den tradisjonelle lappingen. Det finnes også lapper som har et limstoff på baksiden, og som er velegnet på plagg som skal være vann- og vindtette. Slike plagg tåler hverken høy stryketemperatur eller hånd- eller maskinsøm som vil perforere stoffet og føre til at det ikke lenger er vanntett.

Hvor vanskelig lapping er, avhenger blant annet av hvor på plagget skaden er. I nærheten av detaljer som knapphull, lommeklaffer, skjøter eller kanter blir arbeidet mer komplisert. Det samme gjelder på slitasjeutsatte partier.

Historie

Eilert Sundt

Eilert Lund Sundt, norsk teolog og samfunnsforsker; en av foregangsmennene for studiet av Norges folkeliv.

Folkegranskeren Eilert Sundt skrev mye om husarbeid og husflid på midten av 1800-tallet, og også om reparasjon: «Det ansees for en stor skam for en kone at lade mand og børn gå med søndre klæder, og dette ser man derfor meget sjeldent». Godt vedlikehold av klær vitnet om en nøysom, dyktig husmor og kvinne. Uttrykket «hel og ren er største stasen», som han også siterer, henspiller på at det er mulig for en kvinne å gjøre familien velkledd gjennom hardt arbeid.

Sundt var opptatt av reparasjon fordi det bidro til mer klær å skifte mellom, og dermed økt mulighet for renslighet. Han legger vekt på at å reparere kan være vanskeligere enn å lage nytt. Å bevare plaggets form og bruksegenskaper var vesentlig, samtidig som reparasjonen skulle gjøres sterk og pen. For grovere arbeidsklær kunne enklere teknikker tas i bruk. Han forteller her om en gård i Sogn: «Arbeidsstrømperne blive her, som i alle bygder, gjerne bøtede med påsydde lapper af vadmel; at de blive tykke og stive, passer nok så godt til træskoene eller de stive lædersko.» Han omtaler den absolutt vanligste teknikken i dag, men i norske håndarbeidsbøker blir den ikke beskrevet før på 1970-tallet. Dette kan skyldes at kunnskap om lapping ble formidlet i hjemmet, og at det derfor ikke var ansett som nødvendig å ta det inn i læreplanen.

Den vanligste måten å lappe på i Sundts samtid var innfelt lapp. Denne teknikken var også den viktigste i opplæring i lapping og annen reparasjon på husmorskolene. For vevd vare beskriver håndarbeidsbøkene opptil elleve ulike teknikker. Den som nevnes hyppigst, er lakenlapping, også kalt vanlig lapping: En lapp som er større enn hullet, settes på retten og sys til med kastesting. Sårkanten på hullet brettes inn og sys til lappen på vrangen.

På 1970-tallet ble de applikerte lappene svært populære i form av skinnlapper og ferdigkjøpte eller hjemmelagde lapper, ofte i avvikende mønster og farger. Mye av denne lappingen foregikk med symaskin, der lappen stikkes eller sikksakkes på, men broderi kunne også brukes i kombinasjon med lappingen. På 1970-tallet ble det brukt mange og fargerike lapper. Denne trenden forsvant på 1980-tallet, og i flere tiår siden har lapping vært lite utbredt. Unntaket har vært lapping av barneklær, jeans og slitte albuer på enkelte plagg.

Moderne lapping

Visible mending, synlig reparasjon, på slitte jeans

Økt miljøbevissthet har ført til større fokus på vedlikehold av klær og å forlenge plaggenes varighet. Norges Husflidslag startet i 2019 sitt prosjekt Holdbart som blant annet fokuserer på fiksing av klær gjennom kurs, temahefter og informasjonsstands. Også Framtiden i våre hender og Natur og Ungdom har rettet søkelyset mot vedlikehold av klær, og blant unge voksne er det en økende etterspørsel etter denne kunnskapen.

Visible mending, synlig reparasjon, har fått en stor oppblomstring. Her handler det ikke om å lappe pent eller kunststoppe hull, men å vise at klærne er reparert og fått forlenget brukstid. Den japanske metoden sashiko er en del av dette. I Japan utføres sashiko med hvit bomullstråd på indigofarget stoff og flere lag stoff sys sammen med geometriske mønster. Teknikken ble opprinnelig brukt som reparasjon og forsterkning på kimonoer, men bruker i dag også på andre typer plagg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg