stopping – Store norske leksikon

Stopping er en teknikk for å reparere tekstiler. I stopping skapes en binding av tråd som fyller et hull i originalstoffet.

Stopping brukes i dag oftest i istandsetting av strikkede plagg, men bindingen etterligner vevd stoff. Det vanligste er «vanlig strømpestopping» – en teknikk der bindingen er toskaft, også kalt lerretsbinding, altså at tråden går over en og under en i renningen.

Sokker er det plagget som oftest stoppes, fordi de utsettes for mye slitasje. I 2017 svarte 25 prosent av den norske befolkningen at de hadde stoppet sist år.

Etter 2010 har interessen for reparasjon av klær, også stopping, økt. Dette kan sees i sammenheng med oppmerksomheten mot klær og miljøbelastning. Nye teknikker er tatt i bruk, der hensikten ikke er å skjule reparasjonen, men å gjøre den til en del av plaggets dekorasjon. Dette kalles gjerne visible mending, synlig reparasjon.

Teknikker

Tidligere var det mange ulike stoppeteknikker som kopierte mønster og binding i originalstoffet. Bindingene oppnås ved å la tråden gå over eller under ulikt antall tråder.

Kunststopping er en teknikk for istandsetting av hull i vevet stoff. Den kjennetegnes ved et helt usynlig resultat og brukes oftest i dresser og andre finere ullplagg. Teknikken praktiseres for det meste av profesjonelle utøvere.

Strikkede plagg repareres i dag oftest med stopping, men det finnes mer spesialiserte teknikker for å gjøre reparasjonene mindre synlige og mer fleksible. Dette omfatter sydde maskesting, ekte maskestopping, sammenmasking, innstikking og påstrikking.

Redskaper

Utstyr til stopping: stoppegarn, saks, nål, stoppesopp

Utstyr til stopping

Av Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Stoppesoppen er et redskap som særlig brukes ved stopping av sokker.

En vanlig, dreid stoppesopp

Av Audun Dybdahl.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Det viktigste redskapet for stopping er stoppenålen, en kraftig, oftest butt nål med et øye som er stort nok til å tre inn garn.

Stoppegarn er et sterkt, tynt, men likevel fyllende garn. Stoppegarn er oftest viklet opp på en papp-plate. Ved kjøp av enkelte plagg vil stoppegarn i plaggets farge følge med. Stoppegarn skal ideelt ha samme farge som plagget, eller en tanke mørkere og dusere.

Stoppesopp er en soppformet tregjenstand til å støtte under stoffet ved stopping. Stoppesoppen gjør det lettere å få gjort arbeidet pent.

Stopping kan også utføres på symaskin. Da brukes en spesialfot på maskinen og en innstilling som gjør at arbeidet kan beveges friere enn ved vanlig maskinsøm.

Historie

Stopping og annen reparasjon av klær var tidligere en viktig del av husarbeidet. Få og gamle klær og arbeid som slet mye på klærne, gjorde arbeidet omfattende.

Opplæring i stopping og annen reparasjon, slik som lapping, var en vesentlig del av håndarbeidsundervisningen frem til 1960-tallet. Dette ble ansett som et vanskelig arbeid. Opplæringen skjedde ved bruk av en stoppelapp som senere skulle brukes som forbilde for egne arbeider.

Helt frem til 1960-tallet er teknikkene for stopping, og de navnene som brukes om dem, svært like. De ligner alle på beskrivelsene i lærebøkene i håndarbeid fra rundt 1900 og var også en vesentlig del av håndarbeidsundervisningen i skolen. For strikkeplagg beskriver bøkene lerretsstopp, også kalt vanlig strømpestopp, sydde maskesting, ekte maskestopping, sammenmasking og sammenmasking av vrangbord, innstrikking og påstrikking. Symaskin ble brukt til reparasjoner og til stopping fra 1920-tallet. I løpet av 1960-tallet endret dette seg slik at reparasjoner i tiåret etter fremstår som «festlig» forskjønnelse av plaggene. Det gjøres riktignok unntak for stopping av strømper og sokker.

Fra slutten av 1900-tallet og til i dag er det enkel lerretstopping som dominerer reparasjon av strikkevarer.

Etter 2000

I dag sies det ofte at «ingen» stopper lenger, men heller kaster og kjøper nytt. Det stemmer at det repareres lite, men det er likevel ikke uvanlig å stoppe. I 2011 svarte 34 prosent av et representativt utvalg av den norske befolkningen at de hadde stoppet klær det siste året. I 2017 var andelen sunket til 25 prosent. Det er mye vanligere å sy i en knapp (64–51 prosent) eller fikse sømmer. På den andre siden er det vanligere å stoppe enn å sy klær, enten det er av nytt stoff eller gamle klær. I 2017 var det akkurat like mange som hadde stoppet som hadde strikket (25 prosent). Det er stor forskjell mellom kvinner og menn, 41 prosent av alle kvinner hadde stoppet dette året.

Det som oftest blir stoppet, er hjemmelagde plagg. Det kan være flere grunner til det. Mange forteller om affeksjonsverdien, men hjemmestrikkede klær er også grovere og dermed lettere å stoppe enn mye finmasket industriell trikotasje. I tillegg til de som har stoppet selv, har også en del fått hjelp til å holde klær i orden. I 2010 hadde 27 prosent stoppet egne klær, 24 prosent hadde stoppet for andre, og bare 7 prosent hadde fått hjelp. Ingen hadde betalt for stopping.

Oppmerksomheten mot klærs belastning på klima og miljø har økt etter 2010. Klær som varer lenge og vaskes lite, er det som belaster minst. Derfor vokser også oppmerksomheten omkring reparasjon. Flere firmaer tilbyr reparasjonstjenester, og det utvikles ulike former for utleie av klær, der det å holde dem i orden inngår i tjenesten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Klepp, I. G. (2000). Fra eggvendte laken til festlig lapp på baken – Råd og teknikker for å økonomisere med tekstiler 1900 – 2000.
Klepp, Ingun Grimstad, and Tone Skårdal Tobiasson. 2018. Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Håndarbeid

Barbro Storlien