indisk krait

Normalt har den indiske kraiten en lengde på 90–120 centimeter, men det er kjent eksemplarer på 165–175 centimeter. Halen er kort, og forholdsvis lengre hos hannen som generelt er større enn hunnen. Kroppen er slank og har et rundt tverrsnitt som tilspisses mot halen. Hodet er flatt og ikke tydelig skilt fra kroppen. Skjellene er glatte. Bunnfargen er glinsende svart, ofte med et blåskjær. Bakover kroppen har den mange tynne, melkehvite tverrbånd. Disse er særlig tydelig hos yngre slanger, men kan bli mer utydelige med alderen. Buken er hvitaktig.

Arten finnes først og fremst i India, men den forekommer også i nabolandene Sri Lanka og Bangladesh. Den er også observert i Nepal, Pakistan, Afghanistan, og trolig også i Bhutan.

Indisk krait forekommer i mange forskjellige naturtyper, særlig i habitater påvirket av menneskelig aktivitet. Man kan finne den i ulike skogstyper, buskmark og gressmark, gjerne i nærheten av vann. Den kommer ofte inn i landsbyer og annen form for bebyggelse. Dessuten søker den ofte inn i hus, spesielt i regntiden. I fjellet er den påvist opp til cirka 1700 meter over havet. Arten er utelukkende aktiv om natten. Dagen tilbringer den godt skjult i termittuer, steinurer eller ganger gravd ut av gnagere, og den blir sjelden observert. Den tilbringer det meste av tiden på bakken, men er også i stand til å klatre på grove underlag.

Den indiske kraiten blir ikke regnet som truet. Ødeleggelse av naturlige leveområder i forbindelse med avskoging er imidlertid en trussel for arten, både fordi arealet med naturlige habitater blir redusert og fordi den tvinges inn i bebygde områder hvor den ofte blir drept. Den blir også til en viss grad beskattet for kjøttet og skinnets skyld og fordi giften brukes i tradisjonell medisin.

Den viktigste føden er andre slanger, inkludert eksemplarer av egen art. I tillegg spiser den små pattedyr som mus og rotter, øgler og amfibier. Skolopendere, skorpioner, edderkopper og store insekter blir ofte spist av yngre slanger.

Paringstiden starter om sommeren. Eggene legges godt skjult i jordhauger, løvhauger og underjordiske ganger. Kullstørrelsen er normalt åtte til tolv egg som legges mellom mars og juli. Hunnen holder seg i nærheten av eggene til de klekkes etter omtrent 60 døgn. Normalt skjer klekkingen ved begynnelsen av monsunsesongen. Nyklekte unger har en lengde på 25–27 centimeter.

Arten regnes som den farligste for mennesker av de «fire store» i India (de tre andre er russels hoggorm, sandrasleorm og brilleslange). Om dagen er den treg og lite aggressiv. Hvis den blir forstyrret, ruller den seg gjerne sammen og skjuler hodet. Den unngår i det lengste å bite. Om natten, når den er ute på jakt, er den mer aggressiv. Vanligvis advarer den først med en hvesende lyd som kan bli etterfulgt av et bitt. Den holder gjerne bittofferet fast en stund, så mye gift kan pumpes inn. Giften er en kraftig nervegift som påvirker overføring av nerveimpulser. Vanlige symptomer er magekramper etterfulgt av økende grad av lammelser. Etter én til to timer kan ansiktsmusklene bli lammet, og det blir vanskelig å snakke og se. Lammelsen vil gradvis øke og kan føre til lammelse av respirasjonsorganene med dødelig utgang i løpet av fire til åtte timer. Uten medisinsk behandling er dødeligheten 70–80 prosent. Det er særlig folk som sover på golvet eller på bakken som blir bitt. Selve bittet er ikke smertefullt. Det blir sammenlignet med et myggstikk. Derfor er det mange som ikke registrerer at de har blitt bitt av slangen, og det er ikke uvanlig at folk dør i søvne etter å ha blitt bitt av denne arten. I motsetning til andre slangebitt danner det seg ingen hevelse rundt bittstedet. I India er dette den slangearten som fører til flest dødsfall, og i Bangladesh er mer enn 50 prosent av dødsfall som følge av slangebitt forårsaket av indisk krait.

• slanger