Skolopendere. Vanlig steinskolopender eller steinkryper (Lithobius forficatus).

SCODE. Begrenset gjenbruk

Skolopendere, klasse av leddyr i underrekke Myriapoda. I motsetning til tusenbein og andre mangefotinger, som lever av planter og planterester, er skolopendere glupske rovdyr. De er viktige i jordbunnens økosystemer. Det er kjent ca. 3300 arter av skolopendere. De fleste lever i tempererte områder, mens noen av de største lever i tropene.

Skolopendere har en dorsoventralt flattrykt kropp med et tydelig avsatt hode og en rekke kroppssegmenter. På de fleste kroppssegmentene sitter lange og tynne bein med seks korte ledd. Det bakerste beinpar er ofte forlenget, rettet bakover og fungerer som sanseorgan. Det første segment bak hodet er sterkt omdannet. Istedenfor føtter har det to spisse og kraftige giftklør. Klørne står i forbindelse med en giftkjertel ved basis av klørne eller inne i kroppen. Skolopendere varierer i størrelse fra 3 mm til 26 cm. Antall kroppssegmenter varierer sterkt, og fra 15 til 83 hos nordiske arter. I likhet med andre leddyr skifter skolopendere hud når de vokser. De fleste arter har færre segmenter som nyklekkete, og får flere med hvert hudskifte.

På hodet sitter et par langstrakte antenner med flere ledd eller segmenter. Mange arter har rader av punktøyne på siden av hodet, mens punktøyne mangler hos mange andre arter, f. eks. hos jordkrypere. Alle arter har kraftige munndeler, som består av et par overkjever og to par underkjever, dekket av et munnskjold helt forrest på hodet.

Skolopendere er raske i bevegelsene. De er rovdyr og fanger andre virvelløse dyr med sine kraftige giftklør. Til deres byttedyr hører en rekke forskjellig insekter, som f. eks. små sommerfugllarver, sikader og biller, foruten edderkopper og midd. De store tropiske artene kan ta frosk og små mus. Giften fra kjertlene inneholder serotonin. Et bitt kan være smertefullt for mennesker, men går fort over. Skolopendre mister lett vann gjennom huden og foretrekker derfor fuktige habitater. De går på jakt om natten og holder seg skjult i jord og løv om dagen.

Skolopendernes indre kjønnsorganer munner ut i det bakerste kroppssegmentet. Hannen plasserer en pakke med spermier på marken, og hunnen tar den opp med vedheng på siste kroppssegment. Blant skolopendere vokter jordskolopendere eggene sine, mens steinskolopendere overlater dem til seg selv.

En av de vanligste artene her i landet kalles brun steinkryper (Lithobius forficatus), og tilhører ordenen Lithobiomorpha. Den lever blant løv og i kompost og kommer ofte inn i hus. En annen gruppe av skolopendere er de såkalte jordkrypere, orden Geophilomorpha, som omfatter lange og tynne arter. Geophilus proximus blir 40 mm lang og har 50 par bein. Husskolopender (Scutigera coleoptrata) er vanlig i Middelhavsområdene, og finnes ofte innendørs. Denne arten har usedvanlige lange føtter som peker ut på siden av kroppen. Dens bitt er smertefulle for mennesker, men den gjør nytte ved å fange insekter i huset.

G. Andersson, m.fl. 2005. Mångfotingar. Myriapoda. Nationalnyckelen. Artsdatabanken, Uppsala.R. Lokki, (red.). 2003. Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. (Norsk utg. ved L. Sømme). Bertmark Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.