sandrasleorm

Kroppen er kort, men robust. Halen er kort og spiss. Totallengden er normalt mellom 40 og 60 centimeter, unntaksvis inntil 80 centimeter. Individer fra sørlige deler av utbredelsesområdet er som regel de minste. Hodet er trekantet, med en kort avrundet snute og en tydelig innsnevring mellom hode og hals. Skjellene på ryggsiden har en høy kjøl.

Bunnfargen varierer fra lys til mørk brun, av og til grålig eller rødbrun. Langs ryggen strekker det seg en rekke med hvitaktige runde flekker kantet av brunt. To bølgeformede linjer strekker seg bakover kroppen fra hodet og forbinder flekkene på ryggen. Øverst på hodet har den en hvitaktig tegning formet som en pil eller et kors. På hver side av hodet fra øyet til munnviken går det en mørk stripe. Buken er hvitaktig, men kan ha mørke flekker, som blir større utover mot sidene.

Arten er særlig utbredt på det indiske subkontinent (India, Sri Lanka, Bangladesh og Pakistan), men den finnes så langt vest som Oman, De forente arabiske emirater og det sørvestlige Iran. Eventuell forekomst i Irak er usikker. Nordover finnes den til Afghanistan, Usbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan.

Sandrasleormen finnes i mange ulike habitater: Ørken, halvørken, gressmark, buskmark og regnskog. Den kan ofte treffes på dyrket mark. Arten synes å foretrekke områder med mye sand og stein og holder seg ofte skjult under steiner på bakken om dagen. Den kan også grave seg ned i sanden så bare hodet stikker opp. Mesteparten av aktiviteten utfolder seg i skumringen eller om natten. I fuktig vær og etter regn er den særlig aktiv, og den kan da også observeres klatrende i trær eller busker. Ofte beveger den seg sidelengs på samme måte som siderulleren, og den kan da oppnå en betydelig hastighet. Nordlige bestander hibernerer (går i dvale) om vinteren. Mot fjellet er den påvist opptil nærmere 2000 meter.

Arten regnes ikke som truet. Ødeleggelse av habitatet, og det forhold at den ofte blir drept i møte med mennesker eller i trafikken, representerer imidlertid en trussel mot sandrasleormen. Dessuten blir et betydelig antall innsamlet til bruk i medisinsk forskning og industri.

Føden er mangfoldig og kan bestå av smågnagere, reptiler (firfisler, gekkoer og små slanger), frosker, skorpioner og skolopendere. Artens allsidighet i kosten gjør at den enkelte steder kan opprettholde store populasjoner.

Nord i India er paringstiden om vinteren. Hannene kjemper harde kamper om hunnens gunst. I motsetning til sine eggleggende slektninger, føder sandrasleormen levende unger i april–august. Kullstørrelsen er normalt 6–8, med variasjon fra 3 til 23. Nyfødte unger er 11–15 centimeter lange.

Sandrasleormen er en av de slangeartene som forårsaker flest slangebitt, ofte med dødelig utgang, innenfor sitt utbredelsesområde. Den regnes på tredjeplass blant «de fire store» slangene som dreper flest mennesker på det indiske subkontinent (1. indisk krait; 2. russels hoggorm; 3. sandrasleorm; 4. brilleslange). Årsaken til dens skremmende rykte er at den ofte er vanlig i bebygde områder, kamuflasjefargene gjør den vanskelig å oppdage, og den betegnes som svært aggressiv, med et lynraskt og treffsikkert hogg.

Mengden gift som pumpes inn i offeret er ikke særlig stor, men giften er til gjengjeld meget sterk. Rundt bittstedet vil det i løpet av få minutter danne seg en hevelse med store smerter. Giften fører til indre blødninger som følge av at mekanismene for koagulasjon av blodet forstyrres. En vanlig konsekvens er nyresvikt. Man regner med 20 prosents dødelighet etter bitt av sandrasleorm, men i dag er ikke dødsfall lenger så vanlig dersom pasienten raskt får motgift og kunstig væsketilførsel.

Giften fra denne slangen har blitt brukt farmasøytisk, blant annet til utvikling av antikoagulerende medisiner.

Når slangen blir provosert, kveiler den seg opp i en dobbelt kveil med form som et åttetall. I tillegg gnir den skjellene langs kroppssidene mot hverandre, noe som frembringer en raslende lyd (som for øvrig har gitt arten dens norske navn). I folketroen mente man at man kunne bli forgiftet bare av å høre denne raslingen.

• hoggormfamilien
• slanger
• krypdyr