karjol

Romantisk tegning av kjøring med karjol i Norge fra 1834. Fatingen hviler på de lange skjækene, som gir en viss fjæring.
Kjøring med karjol
Av .

En karjol er et lett, tohjuls hestekjøretøy for persontransport. I fatingen er det et sete med plass til én person; bak dette er det som oftest et kasselignende sete til kusken. Karjolen var et populært kjøretøy i Norge helt til de første tiårene av 1900-tallet, da andre vogntyper vant frem.

Faktaboks

Uttale
karjˈol
Etymologi
av fransk, fra latin ‘kjerre’

Bruken

Foto fra ca. 1890 som viser en mann i karjol ved Listad skysstasjon i Oppland. Karjolen har ikke fjærer.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Karjolen har lang fartstid i Norge. I 1704 reiste kong Frederik 4 og hans følge over Dovrefjell med karjoler. Det gikk imidlertid lang tid før karjolene erstattet de ubekvemme gårdskjerrene på skysstasjonene. Frem mot 1850 var karjolen først og fremst et kjøretøy for øvrighetspersoner som lensmann, fogd, prest og offiserer. Etter 1850 kunne turistene rekvirere karjoler på stadig flere skysstasjoner. En medvirkende årsak var skyssloven av 1851, som blant annet hadde bestemmelser om kjøretøyholdet. På 1870- og 1880-tallet ble karjolen betegnet som «Det nasjonale kjøretøyet i Norge» i utenlandsk reiselitteratur. Mange utlendinger, ikke minst engelskmenn, uttalte seg svært positivt om karjolen som fremkomstmiddel i et land med vanskelig topografi.

Mot slutten av 1800-tallet ble karjolen utkonkurrert av en mer komfortabel versjon av den gamle stolkjerra, som dessuten hadde plass til to personer ved siden av hverandre. Som privat kjøretøy var imidlertid karjolen et vanlig syn på norske veier også i mellomkrigstiden.

Historikk

Foto fra 1887-89 som viser en bunadskledd kvinne i keiser Wilhelms karjol. Den er utstyrt med stålfjærer.
Keiser Wilhelms karjol.
Av .

Ordet karjol går tilbake til middelalderen, men det er usikkert hvordan kjøretøyet med denne benevnelsen har sett ut. Mye tyder på at bruken av karjol har begrenset seg til Nord-Italia, noen områder i nåværende Tyskland og Skandinavia.

Karjolene på 1700-tallet hadde et rett, stolformet sete som var plassert foran hjulakslingen. Omkring 1825 ble konstruksjonen endret, da setet fikk en mer langstrakt form og plassert på skjækene mellom hesten og hjulparet. De lange skjækene sørget for det som var av fjæring.

I andre halvpart av 1800-tallet ble så karjolen utstyrt med stålfjærer. Setet ble på nytt formet som en stol, som ble trukket bakover. Etter hvert ble det også mulig å regulere fatingen frem og tilbake, slik at man fikk en bedre tyngdefordeling. Norske vognfabrikker oppnådde på slutten av 1800-tallet stor anerkjennelse for sine patentkarjoler, som det også ble en viss eksport av.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
  • Jarmann, Nils (1960). Hestekjøretøyer. By og bygd. Norsk Folkemuseums Årbok 1958-59.
  • Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Landbruksforlaget.
  • Rogan, Bjarne (1986). Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret. Samlaget, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg