gigg - kjøretøy

Gigg fra midten av 1800-tallet. Gamle Hvam.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Gigg av eldre modell i Hedmarksmuseet, Hamar. Fatingen er plassert på de smekre skjækene, som gir en viss fjæring.

Gigg
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Gigg, hestekjøretøy på to store hjul til persontransport. I fatingen hadde giggen et sete med plass til to personer, bak dette setet kunne det være et sete til kusken eller et lite lasteplan. Giggen ble trukket av én hest.

Faktaboks

Uttale
jig
Etymologi
av engelsk gig

Historikk

Giggen ble utviklet i England på slutten av 1700-tallet. Uten fjærer var det et skranglete kjøretøy, men fjærer kom til etter hvert utover 1800-tallet. Den eldste løsningen ble å henge fatingen opp i såkalte C-fjærer; senere ble også giggen utstyrt med trykkfjærer (se tegning). Omkring 1900 fikk giggen, i likhet med karjolen, en anordning som gjorde det mulig å skyve fatingen frem og tilbake for å regulere trykket på hesten.

I Norge ble giggen et populært kjøretøy fra midten av 1800-tallet, men i antall stod den langt tilbake for karjolen. For en stor del ble gigger anskaffet av velhavende personer. Det var også en del vognmenn som hadde gigger.

Også i Norge var det flere vognfabrikker som produserte gigger. Patent-giggen til P. Norsengs vognfabrik på Hamar slo godt an, da den var utstyrt med kalesje.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
  • Jarmann, Nils (1960). Hestekjøretøyer. By og bygd. Norsk Folkemuseums Årbok 1958-59.
  • Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Landbruksforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg