Seletøy av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

seletøy

Seletøy. Skissen viser de viktigste deler av en vanlig bogtresele. Betegnelsene på de enkelte deler varierer med dialekt og landsdel. De former som her er brukt, har stor utbredelse i østlandsbygdene. – Etter tegning fra Norsk Folkemuseum.

Av /Store norske leksikon ※.
I utstillingen på Maihaugen kan man se en fjordhest med bringesele (brystsele), forspent en ard.
Brystsele.
Kirkeseletøy fra Soknedal i Trøndelag med årstallet 1833. Høvret har smijernsdekor og både høvret og bogtrærne har rosemaling.
Seletøy.

Seletøy er utstyr som spennes fast på en hest eller et annet trekkdyr som skal utføre arbeid. I Norge har tre hovedtyper vært i bruk, nemlig bogtresele, komtesele og bringesele (brystsele).

Faktaboks

også kjent som:

greiet eller greet (storparten av Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, Nord-Østerdalen og Nordland), reiskap (Namdalen og Snåsa), selen (Sunnmøre), sælan (Østlandet).

Bogtreselen

Bogtreselen har vært den mest brukte selen i Norge i nyere tid. Bogtrærne er to trestykker som er formet etter hestens bog. Nederst holdes de sammen av brystreima, øverst av nakkereima. Bogtrærne er polstret med faste puter eller med en løs ringpute. Til fyll i putene ble det gjerne brukt grisebust. Fra bogtrærne går det kraftige lærreimer (kalt drått) til oreringen. I oreringen henger oren, som vanligvis er et jernstykke med hull i enden. Når kjøretøy skal spennes fast, stikkes orene gjennom hull i skjækene og det hele låses fast med selepinnene på utsiden av skjækene.

Oreringene har en sentral funksjon. Her er også festet bukgjorden, som spennes fast under buken på hesten og oppholdssreima, som går til høvret. Hvis det brukes baksele, er også den festet til oreringene. Høvret er en bøyle eller en plate som hviler på to konvekse treklosser på hesteryggen bak manken. Gjennom ringer (tømmestoler) av metall på toppen av høvret eller hull i platen løper så tømmene. Bakover fra høvret går bakgjorden som festes under halerota på hesten. Bakselen er også festet til høvret. Bakselen var til god støtte i bratte nedoverbakker eller hvis hesten skulle rygge.

Bringesele

I vikingtiden ble det brukt bringesele i Norge. Det beste beviset på det er en billedvev som er funnet i Osebergskipet, som ble haugsatt i 834. Vi ser her hester som drar vogner. Seletøyet består av en bred brystreim, bukgjord og mankereim. På toppen av mankereima skimtes en buelignende detalj som trolig er et høvre. Fra denne tiden er det både i Norge og spesielt i Sverige funnet rikt dekorerte høvrebeslag av bronse.

Når bringereima ble byttet ut med bogtrær i de vanlige norske arbeidsselene, kan ikke tidfestes eksakt, men trolig skjedde det allerede i middelalderen. I nyere tid har bringeselen blitt mest brukt til trav- og lettkjøring.

Komteselen

Komteselen er en kransformet, stoppet pute, som legges om dyrets hals og overfører trekket til skuldrene (bogene). Fra komten går trekkliner bakover. Til trekkhunder brukes varianter av komtesele.

Hodelaget

Skal man ha kontroll på hesten, må også hodelaget med munnbittet av jern settes på. Munnbittet har ringer i endene som er forbundet med reimer om hestens hode. Fra ringene går så tømmene gjennom tømmestolene på høvret til kjørekaren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dalen, Arnold (1967). Sele, greie, reiskap. Nemningsbruken i samband med hesteselen. Årbok for Trøndelag -67.
  • Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
  • Dybdahl, Audun (2015). Beslag til høvrer (alias selbågar eller mankestole) fra vikingtiden. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Skrifter 2015 nr. 2.
  • Hagar, Helmut (1981). Seldon. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 15. Rosenkilde og Bagger.
  • Jarmann, Nils (1972). Arbeidssele og kjøreredskap. By og bygd. Norsk Folkemuseums årbok 1971-21.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg