geitdoning – Store norske leksikon

En geitdoning er et hestekjøretøy på meier som tidligere ble brukt til transport av tømmer. Den ble også kalt rustning.

Faktaboks

Også kjent som: rustning, bukk og geit

Geitdoningen består av to deler: En kort framslede, kalt bukken, og en litt lengre bakslede, kalt geita. De to sledene blir bundet sammen med en y-formet kjetting. Avstanden mellom bukken og geita kan reguleres. Bukken har en svingbanke, geita har ingen bevegelig deler. Geita, som tar den største tyngden av lasset, har veimeier for å unngå at den setter seg fast i steiner eller stubber.

Bukk og geit. Jømna bruksmodell.

Bukk og geit

Av Etter Myhrwold 1919.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Historikk

Tradisjonell tømmertransport

Tradisjonelt ble tømmeret i Norge enten hankekjørt (der stokkene ble slept, bundet sammen i en lenke) eller transportert bundet til en stutting eller en langslede. Mot slutten av 1800-tallet ble det også tatt i bruk en kombinasjon av to sleder, som i Namdalen ble kalt «framstøtting» og «bakstøtting». I Agder og Telemark ble det brukt en dubbedoning, som bestod av en kort stubbslede foran og en noe lengre dubbe (kjelke) bak. Dubben var festet til tømmeret med korte skjæker.

Geitdoningen

Geitdoningen, også kalt rustningen, ble utviklet i Fryksdalen i Värmland, og kom til Norge på 1890-tallet. I begynnelsen kopierte norske bygdesmeder den svenske modellen, men etter hvert fikk man en mer industriell produksjon i Norge. Jømna Brug i Elverum og Moelven bruk i Ringsaker var de fremste leverandørene.

Fordelen med geitdoningen var at man kunne kjøre ganske store lass (15–20 stokker) og at stokkene ble festet på en slik måte at man unngikk skade på tømmeret. Bruk av kjetting og bjørnebinding erstattet pjakser og 10 cm lange «nåler» av jern som tidligere hadde blitt brukt til å låse fast stokkene.

I den første halvparten av 1900-tallet var geitdoningen det mest brukte transportmiddel for tømmer i Norge. Doningen gikk ut av bruk da motoriserte kjøretøyer overtok tømmertransporten fra midten av 1900-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
Myhrwold, A.K. (1919). Skognytning. I N. Ødegaard (red.), Landbruksboken bd, 2. Aschehoug, Kristiania.
Mørkved, Karl, L. (1949). Skogbruk og treforedling i Namdal. Historisk streiftog. F. Brun, Trondheim.
Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Landbruksforlaget, Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Hestekjøretøyer

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt