fjærfelling

Mange arter myter fjærene i tida etter hekkingen, før høsttrekket. Siden både hekking og fjærproduksjon er svært energikrevende, foretar mange arter fjærfellingen i konsentrerte perioder mellom disse. Andre, særlig arter som trekker til tropiske strøk, myter først etter at de ha kommet til vinterkvarteret etter høsttrekket.

Flere av dem som myter fullstendig på sensommeren, har dessuten en ufullstendig myting tidlig på våren hvor deler av drakten byttes ut. Det gjelder i stor grad hode- og enkelte vingefjær som gjerne har farger og mønstre som har viktige signalfunksjoner i fuglenes sosiale liv. Den nye drakten kan da ha en farge forskjellig fra den gamle. Rypene blir for eksempel brunspraglet etter en delvis fjærfelling om våren og hvite igjen om høsten etter en fullstendig fjærfelling.

Ender og gjess feller alle svingfjærene samtidig sommers tid og mister da flygeevnen fullstendig i tre til sju uker, alt etter størrelsen på arten. De er da svært sårbare og holder seg skjult i våtmarksområder eller til vanns langt fra land.

Store fugler som er avhengig av god flygeevne året gjennom, for eksempel store rovfugler og storker, skifter svingfjærene jevnt over lang tid. En fullstendig fornyelse av svingfjærene kan ta tre til fire år.

Noen fargeskifter hos fugler beror ikke på skifte av hele fjær, men bare på at fjærkantene slites av. Som eksempel kan nevnes at sommerdraktens svarte partier hos bjørkefinkhannen kommer fram når de rustbeige bremmene på hode- og ryggfjær faller av på grunn av slitasje.

• Fugler
• Fjær
• Fellingstrekk