Linoleum, slitasjebestandig og lyddempende gulvbelegg som består av jutestrie belagt med en blanding av oksidert linolje, harpikser, fyllstoffer og pigmenter. Har også vært noe brukt til veggkledning m.m.

Linoleum ble oppfunnet 1860 av briten F. Walton og var i nær 100 år den ledende gulvbeleggtype, men er senere for det meste fortrengt av lignende beleggtyper, særlig på basis av vinylplast.

Ved linoleumproduksjonen blir raffinert linolje først oksidert ved tilsetting av en katalysator (sikkativ) og innblåsing av luft. Det oksiderte, plastiske produktet, linoksyn, blir så blandet med harpiks (kolofonium, talloljeharpiks, kopal el.l.), tremel (sjeldnere korkmel) og pigmenter, og den varme blandingen valses ut på jutestrie. På dette legges så et toppsjikt av linoleumsmasse som er valset ut separat, og som kan være laget flerfarget (flekket eller marmorert) av massekorn av forskjellig farge. Under disse prosessene og den avsluttende herdingen holdes temperaturen på opptil 80–100 °C.

Ved den opprinnelige Walton-prosessen, som gikk ut av bruk i slutten av 1940-årene, ble katalysator og luftgjennomblåsing ikke benyttet, og oksidasjonsprosessen tok da mange måneder. Den såkalte inlaid-linoleum ble fremstilt ved sammenføying av utstansede biter av forskjelligfarget linoleumsmasse og pressing til én linoleum som derved fikk gjennomgående mønster.

I Norge har bare én bedrift, Victoria Linoleumfabrik A/S, Sandvika, produsert linoleum (1898–1968). De største fabrikkene ligger i Holland, Tyskland og Storbritannia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.