Grønnskjegg-effekt er en mekanisme som kan forklare evolusjon av altruistisk atferd for individer som ikke er i slekt. Richard Dawkins gir i boka The selfish gene (1976) et gensentrert syn på evolusjon. Genet har som formål å maksimere sin egen spredning og bruker organismen som bærer og spredningsverktøy. Ideen om et «grønnskjegg-allel» ble framsatt av William D. Hamilton i 1964, men det er Dawkins som gir effekten navn: «I have a green beard and I will be altruistic to anyone else with green beard». «Det er teoretisk mulig at det kunne oppstå et gen som overdro en utvendig synlig «merkelapp», la oss si blek hud, eller grønt skjegg, og også en tendens til å være snill mot dem som har denne iøynefallende merkelappen». Gener som gir en selektiv altruistisk atferd kan ved naturlig seleksjon bli favorisert hvis det finnes en markør, kalt grønnskjegg, og en gjenkjennelsesmekanisme hos individer med disse atferdsgenene. Grønnskjegg-effekten resulterer i en undergruppe eller flokk med individer som viser større grad av samarbeid og altruisme, men som ikke er i genetisk slektskap.

Grønnskjegg-effekten skyldes gener som gir synlige markører på fenotypen, og som gjør det mulig for bærere av denne egenskapen å bli gjenkjent av andre individer med «grønnskjegg». Bærere av grønnskjegg oppfører seg annerledes, med nepotisme og favorisering av andre individer med denne egenskapen og markøren. Det betyr at individene må kunne kjenne igjen fenotypemarkører som bæres av dem selv og av andre individer i den sosiale gruppen. Et gen kan bli favorisert via naturlig seleksjon hvis det gir økt overlevelse og en reproduksjonsmessig fordel og suksess for bærere av dette genet. Men et slikt gen gir også reproduktive fordeler for andre individer som ikke er i slekt og som bærer kopier av det samme genet. Altruisme forutsetter at det er en markør og en gjenkjennelsesmekanisme, men for grønnskjegg-effekten er den altruistiske atferden ikke koblet til slektskap, slik som for slektskapsseleksjon. Det er en kobling mellom grønnskjegg-markøren og genformer (alleler) for atferd, og gjør det mulig for ikke-genetiske slektninger å samarbeide. Til forskjell fra slektskapsseleksjon, som gir samarbeid mellom genetiske slektninger. Det er dessuten også forskjell mellom slektskapsseleksjon og gruppeseleksjon.

Imidlertid må det i slike tilfeller være en grønnskjegg-markør som signaliserer interessen for samarbeid selv om de ikke har noe slektskap. Denne markøren må også kunne gjenkjennes med andre reseptorer enn nerveceller. I begynnelsen var grønnskjegg-effekt bare en teori, med få eksperimentelle undersøkelse som bekrefter en slik hypotese, men det har endret seg.

Altruisme er vanligvis koblet til sosiale insekter og pattedyr, men laverestående dyr, planter, sopp, og mikroorganismer kan også samarbeide altruistisk. Mutualisme, symbiose, kommensalisme og parasittisme er alle aspekter av evolusjonær utvikling. Den amerikanske biologen Lynn Margulis viste at symbiose og samarbeid er en fundamental evolusjonær mekanisme. Eksempler på grønnskjegg-effekt finner man hos ildmaur som dreper dronninger som ikke har en grønnskjegg-markør, som sannsynligvis er en luktmarkør. Noen gjærstammer hos ølgjær har samarbeidsatferd som gjør at gjæren flokkulerer og gjærcellene gir hverandre beskyttelse mot høy alkoholkonsentrasjon, toksiner og antibiotika. Flokkuleringen er en beskyttende respons hvor gjærcellene som er ytterst, ofrer seg og utviser altruistisk atferd og beskytter dem som er innenfor, styrt av en grønnskjegg-markør. Flokkuleringen oppregulerer også andre gener som deltar i beskyttelsen. Hos tremus er det et eksempel på samarbeid mellom spermceller, hvor det dannes et spermtog som bringer noen spermceller raskere fram.

Litteratur

Dawkins R: The selfish gene. Oxford University Press, 1976. Det egoistiske genet, Humanist forlag AS 2002.

Gardner A & West SA: Greenbeards. Evolution 64 (2009) 25-38.

Hamilton, W D: The genetical evolution of social behaviour I +II. J Theor Biol 7 (1964), 1-16, 17-52.

Keller L & Ross KG: Selfish genes: a green beard in the red fire ant. Nature 394|6.august (1998) 573-575

Scott S et al.: FLO1 is a variable green beard gene that drives biofilm-like cooperation in budding yeast. Cell 135 (2008) 726-737.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.