Geografisk informasjonssystem, forkortes GIS, programvare for innsamling, organisering, lagring, analyse og presentasjon av geografisk stedfestet informasjon (se geografiske data og geografisk informasjonsvitenskap).

GIS har blitt utviklet i takt med utviklingen innen datateknologien siden midten av 1960-årene (CGIS, Canada Geographic Information System, 1963). Geografiske informasjonssystemer er svært viktige verktøy for moderne samfunn.

Anvendelsesområder for GIS omfatter blant annet arealplanlegging og -forvaltning på alle forvaltningsnivåer; miljøovervåking, planlegging av infrastruktur og forvaltning, organisering av redningsarbeid, flåtestyring, distribusjon av reklame, stedbaserte tjenester og turistinformasjon.

GIS kan også benyttes på ikke-geografiske romlige data (andre planeter, kosmos, menneskekroppen, DNA).

Ethvert geografisk informasjonssystem baseres på en modell av virkeligheten som innebærer en større eller mindre forenkling av den virkelige verdens uendelige kompleksitet. I prinsippet kan fenomener modelleres enten som objekter eller som geografiske felt.

Ved en objekttilnærming tenkes studieområdet befolket med et endelig antall klart avgrensede objekter med tilhørende egenskaper (attributter). Objektene kan være punkter (f.eks. en bilulykke), linjer (f.eks. en vegstrekning) eller en flate (f.eks. en grunneiendom). Linjer representeres oftest i form av punkter forbundet ved rette linjestykker (polylinje) og flater normalt som en lukket polylinje (polygon). Dermed kan alle objekter lagres i et GIS i form av ett eller flere punkter med tilhørende koordinater. Avanserte systemer kan også operere med tredimensjonale objekter. Data som bygger på en objektmodell kalles vektordata.

Alternativt kan virkeligheten oppfattes som et geografisk felt der ethvert punkt i studieområdet har en eller flere egenskaper (f.eks. høyde over havet eller vegetasjonstetthet), og der disse egenskapene varierer kontinuerlig over hele flaten. I så fall legges et raster med passende cellestørrelse over studieområdet, og hver celle (piksel) tildeles sine variabelverdier. Data som bygger på en feltmodell kalles derfor rasterdata. Fordi det i praksis ikke finnes målte verdier for ethvert punkt, brukes ulike interpolasjonsteknikker for å tildele variabelverdier til celler der målte verdier ikke foreligger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.