dolkhaler

Dolkhaler (Limulus sp.). Oversiden, bebodd av rur. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Undersiden med chelicerer og føtter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Dolkhaler er en gruppe storvokste havlevende leddyr, som også er beslektet med edderkoppdyr. Av de fire nålevende artene lever én på nordøstkysten av USA og de andre tre i Asia. Alle artene står på den globale rødlisten. Dolkhalenes blod høstes til bruk i legemiddelindustrien, der det brukes til å sjekke at vaksiner og annet som skal inn i kroppen er fritt for farlige bakteriegifter.

Faktaboks

også kjent som:

hesteskokrabber

Xiphosura

Beskrivelse

Dolkhaler har en panserdekket kropp med seks par lemmer på undersiden, hvorav fem par brukes som gangbein. Bakerst stikker det ut en spiss, smal og pansret hale som har gitt opphav til navnet dolkhale. Kroppslengden varier fra 30–80 cm, og hunnene er størst. Snaut halvparten av lengden utgjøres av halen, som fungerer som et styreror ved svømming og som brukes til å snu kroppen om dyret havner på ryggen på land.

Dolkhaler puster med bokgjeller (se åndedrett), store flak som minner om bladene i en bok, og oksygenet fraktes rundt i kroppen med blod som inneholder kobber. Disse kobberforbindelsene som gir blodet en karakteristisk lyseblå farge.

Levevis

Dolkhaler bruker halen til å styre i vannet, og å snu seg dersom de havner på ryggen på land.

Dolkhaler lever i grunne, kystnære havområder. De trekker opp på sandstrender for å legge blågrønne, kapersstore egg. Eggene er viktige også som næring for andre dyr i kystøkosystemet.

Utbredelse

I dag finnes dolkhaler i to regioner. Tre arter, Tachypleus tridentatus, Tachypleus gigas, og Carcinoscorpius rotundicauda, lever i kystvann i Asia, fra India til Japan. Den amerikanske arten, Limulus polyphemus, er utbredt i langs Atlanterhavskysten av Nord-Amerika, fra Yucatán til Maine, og forekommer sporadisk i europeiske farvann.

Systematikk

Dolkhaler er en underklasse av leddyr i klassen Merostomata, som sammen med klassene edderkoppdyr og havedderkopper utgjør underrekken Chelicerata. Inndelingen er omdiskutert, noen mener dolkhalene hører til under gruppen edderkoppdyr.

Dolkhalene er en gammel artsgruppe, det finnes lett gjenkjennelige fossiler som er 450 millioner år gamle. Gruppen omfatter et stort antall utdødde arter.

Betydning

Dolkhalenes blod inneholder et enzym som kan påvise bakteriegifter. Blodet brukes derfor for å sikre at det ikke finnes slike gifter i vaksiner og annet medisinsk utstyr. Her tappes dolkhaler før de settes tilbake i havet ved Charles River Laboratory i Charleston, South Carolina, USA.
Av /PLOS.
Lisens: CC BY 3.0

Dolkhaler har vært høstet og utnyttet av mennesker i lang tid, som mat, agn, til gjødsel og annet. I dag er dolkhaler av stor betydning i medisin.

Det blå blodet har spesielle egenskaper som gjør at det klumper seg om det kommer i kontakt med endotoksiner. Endotoksiner er en vanlig type bakteriegift som kan finnes i væsker (for eksempel vaksiner) eller produkter (for eksempel proteser) som skal inn i en menneskekropp. Slik gift kan gi feber og i verste fall død hos mennesker. Siden endotoksiner ikke ødelegges av sterilisering, er det avgjørende å ha en metode for å påvise dem.

På 1970-tallet ble det godkjent en test basert på blod fra den amerikanske dolkhalen, kalt Limulus amøbocyt lysat (LAL) test som baserer seg på denne klumpereaksjonen. I Asia brukes en tilsvarende test, TAL, kalt opp etter en av de asiatiske artene, Tachypleus tridentatus. Testen er fortsatt i bruk verden over. Alle vaksiner, for eksempel nye vaksiner mot covid-19, er pålagt å testes med LAL-testen før bruk.

I USA hentes dolkhaler inn til blodbanker der blod tappes, før dyret settes tilbake i havet. Dødeligheten er likevel betydelig, og sammen med andre faktorer som bruk til agn og nedbygging (se habitatreduksjon) av strendene der arten legger egg gjør dette at den amerikanske dolkhalen står som sårbar (VU) på den globale rødlisten. En av de asiatiske artene (Tachypleus tridentatus) har status som sterkt truet (EN), mens de to øvrige er rødlistet som arter der vi vet for lite til å plassere dem i rett rødlistekategori (DD).

Det har lenge vært jobbet med alternativer til LAL-testen. I dag kan vi framstille enzymet som reagerer på tilstedeværelse av bakteriegifter, i en cellekultur i laboratoriet, uten bruk av dyra selv. I 2019 ble den nye testen (kalt recombinant Factor C (rFC)) godkjent på europeisk nivå (gyldig fra 2021), men i USA ble en slik godkjenning avvist sommeren 2020.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg