Fløyelsdyr
Fløyelsdyr

Fløyelsdyr er en liten rekke i dyreriket, fjernt beslektet med leddyrene, men står kanskje nærmere bjørnedyr. Fløyelsdyrene blir 1,5–15 centimeter lange. Med sin langstrakte kropp er de ormelignende og kan minne om tusenbein eller en meitemark med bein. Fløyelsdyrene kan også minne om leddormer, blant annet fordi de har en hudmuskelsekk. Dette er alle høyt utviklete virvelløse dyr med coelom.

Faktaboks

Også kjent som
silkedyr
Vitenskapelig navn
Onychophora

Alle nålevende arter lever på land, men det finnes fossiler av arter som levde i havet.

Bygning

Fløyelsdyr
Fløyelsdyr
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kroppen er langstrakt med 14–43 par koniske, bevegelige lemmer eller bein med et par klør i spissen. Lemmene er ikke leddelt som hos leddyrene. Den bløte, tverrstripete huden er dekket av små skjellkledde papiller, som gir dyrene et fløyelsaktig utseende. Kutikula er tynn og gir dårlig beskyttelse mot væsketap, selv om den også inneholder noe kitin som hos insekter. Kroppshulen virker som et hydrostatisk skjelett. Den er fylt med en blodlignende væske. Under huden ligger et lag med muskler som trekker leddene sammen, mens langsgående muskler i buken trekker hele dyret sammen i lengderetningen. På den måten kan kroppsformen forandres ved hjelp av trykkforandringer og muskelbevegelser. Det er typisk for fløyelsdyrene at de beveger seg langsomt.

Hodet har et par antenner og et par kjever. Ved basis av antennene sitter et par enkle øyne. De oppfatter lysintensitet, men kan ikke danne noe bilde. Bak kjevene følger et tredje segment med såkalte oralpapiller. Papillene har åpninger for slimkjertler som ligger inne i hodet. Sekret fra disse kjertlene er dyrets forsvarsmiddel, ved at de kan skyte ut en stråle som lammer angriperen. Hvis angriperen ikke er for stor, blir den innfiltret i et nett av klebrige tråder.

Levevis

Fløyelsdyrene er lyssky og holder til på steder med høy fuktighet, for eksempel i råtnende løv og treverk eller under steiner. De har vanskelig for å krysse områder med lav fuktighet. Det henger sammen med deres lave tørketoleranse, og at de taper vann gjennom huden. Dette gjør at de er mest aktive om natten.

Mange fløyelsdyr lever av plantekost, men de fleste er rovdyr som fanger sitt bytte ved å sprute ut sitt proteinholdige, limlignende stoff fra oralpapillene. De fanger ofte insekter eller andre små leddyr. Etter at byttet er lammet, biter de hull og sprøyter inn fordøyelsesvæsker som vil oppløse byttedyret.

Utbredelse og systematikk

Peripatidae
Fløyelsdyr tilhørende familien Peripatidae, fotografert i Yasuni nasjonalpark i Ecuador.

Det finnes om lag 180 arter av fløyelsdyr på verdensbasis, men ingen i Norge. De har en utpreget tropisk og subtropisk utbredelse. Rekken omfatter to familier. Artene i familien Peripatidae har stor, usammenhengende utbredelse blant annet i Afrika og Sør-Amerika. Hit hører slekten Peripatus, som er best studert blant fløyelsdyrene.

Det finnes fossile arter av slekten Aysheaia fra kambrium som viser at fløyelsdyr har levd på jorda i omkring 525 millioner år. Den spredte utbredelsen i våre dager tyder på at de er rester av en mye større dyregruppe fra tidligere tider.

Artene i familien Peritopsidae er hovedsakelig utbredt i Australia, New Zealand og Malaysia.

Litteratur

  • Lokki, Juhani (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr. (Oversatt til norsk ved Lauritz S. Sømme). Bertmak Norge.
  • Pechenik, Jan A. (2015). Biology of the invertebrates. Seventh edition. 606 sider. McGraw Hill Education.

Faktaboks

fløyelsdyr
Onychophora
Artsdatabanken-ID
549

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg