Fløyelsdyr, en liten rekke i dyreriket, fjernt beslektet med leddyrene, men står kanskje nærmere bjørnedyr. Fløyelsdyrene blir 1,5 – 15 cm lange. Med sin langstrakte kroppp er de ormelignende og kan minne om tusenbein eller en meitemark med bein.  Fløyelsdyrene kan også minne om leddormer, blant annet fordi de har en hudmuskelsekk. Dette er alle høyt utviklete virvelløse dyr med coelom.

Alle nålevende arter lever på land, men det finnes fossiler av arter som levde i havet.

Kroppen er langstrakt med 14 – 43 par koniske, bevegelige lemmer eller bein med et par klør i spissen. Lemmene er ikke leddelt, som hos leddyrene. Den bløte, tverrstripete huden er dekket av små skjellkledde papiller, som gir dyrene et fløyelsaktig utseende. Kutikula er tynn og gir dårlig beskyttelse mot væsketap, selv om den også inneholder noe kitin som hos insekter. Kroppshulen virker som et hydrostatisk skjelett. Den er fylt med en blodliknende væske. Under huden ligger et lag med muskler, som trekker leddene sammen, mens langsgående muskler i buken trekker hele dyret sammen i lengderetningen. På den måten kan kroppsformen forandres ved hjelp av trykkforandringer og muskelbevegelser. Det er typisk for fløyelsdyrene at de beveger seg langsomt.

Hodet har et par antenner og et par kjever. Ved basis av antennene sitter et par enkle øyne. De oppfatter lysintensitet, men kan ikke danne noe bilde. Bak kjevene følger et tredje segment med såkalte oralpapiller. Papillene har åpninger for slimkjertler som ligger inne i hodet. Sekreter fra disse kjertlene er dyrets forsvarsmiddel, ved at de kan skyte ut en stråle som lammer angriperen. Hvis angriperen ikke er for stor blir den innfiltret i et nett av klebrige tråder.

Fløyelsdyrene er lyssky og holder til på steder med høy fuktighet, for eksempel i råtnende løv og treverk, eller under steiner. De har vanskelig for å krysse områder med lav fuktighet. Det henger sammen med deres lave tørketoleranse, og at de taper vann gjennom huden. Dette gjør at de er mest aktive om natten. 

Mange fløyelsdyr lever av plantekost, men de fleste er rovdyr, som fanger sitt bytte ved å sprute ut sitt proteinholdige, limliknende stoff fra oralpapillene. De fanger ofte insekter eller andre små leddyr. Etter at byttet er lammet biter de hull og sprøyter inne fordøyelsesvæsker som kan oppløse byttedyret.

Det finnes ingen arter av fløyelsdyr i Norge, men ca. 180 arter på verdensbasis. De har en utpreget tropisk og subtropisk utbredelse. Rekken omfatter to familier. Artene i familien Peripatidae har stor, usammenhengende utbredelse blant annet i Afrika og Sør-Amerika. Hit hører slekten Peripatus, som er best studert blant fløyelsdyrene.

Det finnes fossile arter av slekten Aysheaia fra Kambrium som viser at fløyelsdyr har levd på jorda i ca. 525 millioner år. Deres spredte utbredelse i våre dager tyder på at de er rester av en mye større dyregruppe fra tidligere tider. 

Artene i familien Peritopsidae er hovedsakelig utbredt i Australia, New Zealand og Malaysia.

Lokki, J. (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr. (Oversatt til norsk ved L. Sømme). Bertmak Norge.

Pechenik, J. A. (2015). Biology of the invertebrates. Seventh edition. 606 sider. McGrawHill Education.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.