Grøfting, avgrøfting, drenering, metode i landbruket for å fjerne overflødig vann raskere fra dyrket jord eller skogsmark enn ved naturlig fordamping og avrenning. Ved å hjelpe vannet bort får planterøttene bedre vilkår å utvikle seg i med både vann og luft. Hvis grunnvannet kommer for høyt opp, blir en for stor del av jordsmonnet mettet med vann. Under grunnvannsnivået er det ikke noe luft for planterøttenes nødvendige opptak av oksygen.

Hvis vann fra nedbør eller snøsmelting bruker lang tid på å forsvinne fra jorden, blir den senere klar til bearbeiding om våren. Den blir kaldere og dårligere i stand til å bære maskiner. Dessuten forsvinner flere jordpartikler med vann som renner langs jordoverflaten enn dersom vannet siger ned i jordsmonnet. Det fører til økt erosjon. Grøfting er derfor fornuftig både av agronomiske og miljømessige grunner, men kan på den annen side true mange dyre- og plantearter som har sine naturlige leveområder på myrer og våtmarker. Omfattende grøfting reduserer terrengets evne til å dempe flomsituasjoner.

Den mest anvendte grøftemetoden er å legge rør eller slanger som kan ta inn vann ned i jorden og lede vannet bort. Grøftebehovet, det vil si hvor tett grøftene må ligge, avgjøres av jordtype, nedbørmengde (i veksttiden), nedbørintensitet (mm per time) og topografi. Jordarter med høyt leirinnhold, stiv leire, har dårligst evne til å lede vannet bort naturlig og har derfor størst grøftebehov. Grus- og sandjord har størst naturlig ledningsevne og dermed minst grøftebehov. Ved nyanlegg blir grøftene ofte plassert geometrisk i forhold til hverandre med fast avstand imellom (systematisk grøfting). De ytterste grenene, primærgrøftene, legges nesten på tvers av topografisk fallretning, med et lite fall inn mot en samlegrøft som bringer vannet ut av åkerarealet langs naturlig fallretning. På de stiveste jordartene er grøfteavstanden 6–8 m, mens den i grusjord kan være 20–25 m. Grøftedybden er vanligvis 0,9–1,2 m. Hvis det bare er behov for å drenere et oppkomme eller tørke opp et vått areal, er en mer tilfeldig plassering vanligere. I begge tilfeller blir det utarbeidet et nøyaktig grøftekart som forteller hvor grøftene går. Det er viktig for å kunne finne dem igjen senere og hindre ødeleggelser under andre gravearbeider.

Opprinnelig ble grøftene steinlagt så steinene dannet en kanal. Senere er det laget grøfterør både av tre, tegl, betong og ulike plasttyper. Grøftematerialet i nye grøfter er hovedsakelig såkalt korrugerte plastslanger, det vil si slanger med dobbel og profilert overflate for å tåle trykket fra jordtyngden og landbruksmaskiner. Slangene er tett besatt med åpninger, slisser, store nok til å slippe vannet igjennom uten å slippe inn mer enn minimalt med jordpartikler. For å beholde fasongen stiller slike slanger store krav til slett underlag fritt for skarpe trykkpunkter. Det samme gjelder nærmeste lag over slangen. I tette jordarter er det også aktuelt å legge et lettdrenerende og trykkdempende lag av sagflis eller sand nærmest slangen som også hindrer slam fra å trenge inn.

Nå foregår all grøfting maskinelt. I jordarter som inneholder stein, er såkalte graveskuffemaskiner vanligst, det vil si traktorer eller beltemaskiner med hydraulisk styrt skuffe og gravearm. Normalt blir slike grøfter finjustert og renset for skarpe kanter manuelt. Gravehjulmaskiner er bare anvendelige på steinfri jord. Et hydraulisk drevet hjul graver en fure i jorden akkurat stor nok til å få plassert grøfteslangen, som kveiles automatisk ut under grøftingen.

I skogbruket har ulike typer grøfteploger eller grøfteskjær vært benyttet i forbindelse med drenering av myrområder. Disse kjennetegnes av at de krever mye større trekkraft enn gravemaskinene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.