barnemishandling

Begrepet omfatter fire hovedformer:

1. Aktiv fysisk mishandling, det vil si all aktiv, fysisk vold mot barnet som påføres smerte eller skade: slag, risting, stikk og brenning. Det forekommer også at barn tas av dage ved forgiftning, kvelning, drukning eller lignende.
2. Passiv fysisk mishandling: her samles alle kategorier av vanstell. Det kan dreie seg om tilfeller hvor barn ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende fysiske behov for riktig stell, tilstrekkelig mat, varme, søvn osv. – og andre forsømmelser, for eksempel manglende tilsyn.
3. Aktiv psykisk mishandling rommer alle de måter barn mentalt sett kan skades og sultefôres på. For eksempel barn som daglig opplever avvisning og angst (følelsesmessig deprivasjon), og barn som systematisk understimuleres (sensorisk deprivasjon). Denne type mishandling omfatter også barn som lever i miljøer preget av tvetydighet (ambivalens) og inkonsekvens – også i måten det snakkes til barnet på (dobbeltkommunikasjon). Slike barn befinner seg i en konstant stressituasjon, fordi de aldri kan forutsi foreldrenes reaksjoner. Blant de farligste former er den systematiske indoktrinering av mindreverds- og skyldfølelse – «åndelig forkrøpling».
4. Passiv psykisk mishandling omfatter en rekke (utilsiktede) situasjoner og konstellasjoner som kan ha negativ virkning på barns utvikling. Huskrangel, bråk og ufred, som ofte skyldes narkotika- og alkoholmisbruk, kan lett føre til denne typen barnemishandling.

Incest og andre former for seksuelle overgrep og visse former for økonomisk utnyttelse (grove former for barnearbeid) og eksponering av sex-, vold- og skrekkfilmer, eller annen overdreven mediabruk, må også sees på som former for barnemishandling på tvers av denne inndelingen.

Barnemishandling foretas oftest av en av barnets aller nærmeste. I de fleste tilfeller vil moren være den ansvarlige, dernest faren (eventuelt en annen mann moren lever sammen med). Mishandling utført av søsken, besteforeldre og andre kan også forekomme, og det skjer i alle lag av befolkningen. Den som foretar mishandlingen, er ofte av en eller annen årsak ute av balanse, og har derfor selv behov for behandling, hjelp og støtte.

Den som mishandler et barn kan bli straffet etter de generelle regler om voldslovbrudd i straffelovens kapittel 25. Hvis det er foreldre som mishandler egne barn, gjelder straffelovens § 282 og § 283, som setter fengsel som eneste straff. Tidligere hadde foreldre i Norge etter lov av 20. juni 1891 adgang til som ledd i oppdragelsen å gi sine barn «måteholden» kroppslig avstraffelse, men denne loven ble opphevet i 1972.

Forekomsten av barnemishandling i Norge er ikke godt dokumentert, men tall fra utenlandske studier viser at mellom 3 til 5 % av barn og unge utsettes for mishandling i løpet av barndommen. Barnevernet i Norge startet i 2002 i alt 19 200 undersøkelser, og rundt halvparten av disse førte til tiltak for barnet. I en av fem saker (21 %) var omsorgssvikt/mishandling krysset av som grunn for meldingen som førte til undersøkelse.

Sett i global målestokk gir forekomsten av barnemishandling grunn til bekymring. Mange tegn tyder på at både fysisk og psykisk barnemishandling heller øker enn avtar, og at situasjonen for millioner av barn kan synes like håpløs som i tidligere tider.

Barndommens historie er rik på eksempler på at barnedrap, grov brutalitet, vanstell, psykisk mishandling, undertrykkelse og seksuell og/eller økonomisk utnyttelse av barn har vært vanlig opp gjennom tidene. I enkelte folkeslag kvittet man seg med svake individer som kunne bli en belastning for samfunnet. Drap på barn har også mange steder vært en vanlig form for befolkningskontroll. Antikkens forfattere betraktet barnedrap som en normal måte å bli kvitt uønsket avkom på. Også i norrøn tid var det vanlig å sette uønskede barn ut til ville dyr eller en annen sikker død. Barn er også blitt drept ved ofring: levende brent, styrtet utfor stup eller kastet i elver for å formilde gudene. I vår egen kulturkrets har kristendom og humanistiske ideer etter hvert fått bukt med slike skikker, men barnedrap har likevel forekommet langt inn i vår egen tid i mange land.