barnevernloven

Lov om barnevern uthevet i Norges lover.
Barnevernsloven

Artikkelstart

Barnevernlovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, samt at barn og unge skal sikres trygge oppvekstsvilkår.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.

Lovens oppbygning

Barnevernloven er delt inn i ti kapitler hvor de to første handler om formål, virkeområde, ansvarsfordeling og administrasjon. Kapittel 3 handler om kommunens og barneverntjenestens generelle oppgaver. Kapittel 4 har lovregler knyttet til særlige tiltak og er et praktisk viktig kapittel for både barn som trenger hjelp fra barnevernet og for foreldre som har barn som trenger slik hjelp. Kapittel 5 og kapittel 5A handler om institusjoner og omsorgssentre for mindreårige. I kapittel 6 og 7 følger saksbehandlingsregler, og i kapittel 8 er det regler om hvem som har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven. De to siste kapitlene handler om finansiering og ikrafttredelse.

Barnelovens bestemmelser omfatter alle som oppholder seg i Norge og som er under 18 år. I noen tilfeller kan barn som har fylt 18 år få hjelp fram til de er 23 år hvis de samtykker, det vil si sier ja til at tiltaket som barnevernet har etablert fortsetter.

Ansvarsfordeling

Barnevernloven fordeler ansvaret for barnevern mellom staten og kommunen. Kommunens ansvar er alle oppgaver som ikke spesifikt er lagt til staten.

Statlige barnevernmyndigheter

De statlige barnevernsmyndighetene består av departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne.

Det statlige barnevernet ledes av departementet og er inndelt i tre nivåer: sentralt nivå, regionalt nivå og lokalt nivå (barnevernsinstitusjoner eid av staten).

Departementet skal føre tilsyn med at barnevernloven blir anvendt riktig og slik at lovens formål fremmes. De skal videre vurdere loven, gi retningslinjer, sørge for at det forskes på hvordan oppgaver best kan løses, og at det er et forsvarlig tilbud for utdanning og veiledning av de som skal anvende loven og at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barnevernstjenesten kan bruke.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet, ha ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem og at fosterhjemmene får opplæring og veiledning. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal også ha internkontroll for å sikre at oppgavene utføres slik det følger av loven.

Statsforvalterne, som er statlig barnevernmyndighet på fylkesnivå, skal føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommunene, i tillegg til å sørge for at kommunen får råd og veiledning.

Oslo kommune

Barnevernloven har en egen bestemmelse som bare gjelder for Oslo kommune i § 3-2 a hvor det fremkommer at barnevernlovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver og myndighet skal ivaretas av Oslo kommune.

Tilsyn

Det er Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige tilsyn med barnevernsvirksomheten i kommunene, med institusjoner, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for mindreårige, og med andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven, og med private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernloven.

Kommunens og barneverntjenestens generelle oppgaver

Det følger av barnevernlovens kapittel 3 at kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og skal finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal bidra til at barns interesser også ivaretas av andre offentlige organer og samarbeide med andre når dette kan bidra til å løse oppgaver etter barnevernloven. Barneverntjenesten har ansvaret for å lage individuell plan til de barna som har behov for det.

Det følger av barnevernloven at barneverntjenesten bør samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. For mindreårige flyktninger og asylsøkere skal kommunen foreta en vurdering av den enkeltes behov for botiltak.

Særlige tiltak

Barnevernloven har i kapittel 4 bestemmelser om særlige tiltak. Barneverntjenesten skal reagere raskt når det kommer en melding om bekymringsverdige forhold og de har både rett og plikt til å foreta undersøkelser som kan gi grunnlag for tiltak. Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at det foretas undersøkelser.

Barneverntjenesten kan igangsette hjelpetiltak for familien og skal følge hjelpetiltakene opp. Barneverntjenesten kan videre beslutte midlertidige vedtak i akutte situasjoner, for eksempel hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller av andre grunner. Noen ganger velger foreldrene å la barna bo hos noen andre. Barneverntjenesten kan da kreve å godkjenne plasseringsstedet hvis barnet eller barna er under 15 år og har bodd der mer enn to måneder. Dersom et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, kan barneverntjenesten bestemme at barnet skal bringes til lege eller sykehus med hjelp fra barneverntjenesten, dersom foreldrene ikke sørger for at det skjer.

Hvis det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen kan barneverntjenesten overta omsorgen for et barn. Barnet vil da flytte til et fosterhjem eller til en barnevernsinstitusjon. Enslige mindreårige asylsøkere under 15 år kan få tilbud om plass i et omsorgssenter, og funksjonshemmede barn kan få tilbud om plass i en oppærings- og behandlingsinstitusjon. Normalt vil barnet og barnets foreldre ha rett til samvær. Hvor ofte og omfattende slikt samvær skal være, bestemmes i hvert enkelt tilfelle av fylkesnemnda.

Barnets beste

Barneverntjenesten har ansvaret for å følge opp alle barn de overtar omsorgen for. Alle beslutninger knyttet til barnet skal være til barnets beste. Ved anvendelsen av alle bestemmelsene i barnevernloven kapittel 4 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet. Det skal blant annet legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Det skal også tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

I barnevernloven kapittel 4 følger det også regler om blant annet fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, om hva som menes med et fosterhjem, om hvem som kan velges til fosterforeldre, om plassering og tilbakehold i institusjon og om utarbeidelse av tiltaksplan.

Institusjoner og omsorgssentre

Barnevernloven kapittel 5 inneholder bestemmelser om institusjoner, herunder om inn- og utskriving av institusjoner, om tilsyn med institusjoner, om barns rettigheter under opphold i institusjon og om krav til bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjoner. I kapittel 5A er det bestemmelser om omsorgssentre for mindreårige asylsøkere under 15 år.

Saksbehandlingsregler

I barnevernloven kapittel 6 følger det generelle saksbehandlingsregler. Det følger blant annet regler om anvendelse av forvaltningsloven, om barns rettigheter under saksbehandlingen, om innhenting av opplysninger, om klage over vedtak, om fylkesmannens kompetanse i klagesaker, om taushetsplikt, om tilbakemelding til melder og om bruk av tvang ved gjennomføring av undersøkelser og fullbyrding av vedtak.

I barnevernloven kapittel 7 følger det saksbehandlingsregler for fylkesnemnda. Det følger blant annet regler om fylkesnemndas sammensetning, hovedprinsippene for saksbehandlingen, sammensetning, habilitet, om advokater, om talsperson og om hvordan saker forberedes og føres for fylkesnemnda, og om mulighetene for å bringe nemndas vedtak inn for domstolene.

Andre bestemmelser

I barnevernloven kapittel 8 følger det regler om hvem som har ansvar for å gi hjelp etter loven. I barnevernloven kapittel 9 følger det regler om finansiering og egenbetaling, og i lovens kapittel 10 følger det regler om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

Les mer i Store norske leksikon

Utvalgte lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg