barnevernloven

Barnevernlovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, samt at barn og unge skal sikres trygge oppvekstvilkår.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.

Barnevernloven er delt inn i ti kapitler hvor de to første handler om formål, virkeområde, ansvarsfordeling og administrasjon. Kapittel 3 handler om kommunens og barneverntjenestens generelle oppgaver. Kapittel 4 har lovregler knyttet til særlige tiltak og er et praktisk viktig kapittel for både barn som trenger hjelp fra barnevernet og for foreldre som har barn som trenger slik hjelp. Kapittel 5 og kapittel 5A handler om institusjoner og omsorgssentre for mindreårige. I kapittel 6 og 7 følger saksbehandlingsregler, og i kapittel 8 er det regler om hvem som har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven. De to siste kapitlene handler om finansiering og ikrafttredelse.

Barnelovens bestemmelser omfatter alle som oppholder seg i Norge og som er under 18 år. I noen tilfeller kan barn som har fylt 18 år få hjelp fram til de er 23 år hvis de samtykker, det vil si sier ja til at tiltaket som barnevernet har etablert fortsetter.

Barnevernloven fordeler ansvaret for barnevern mellom staten og kommunen. Kommunens ansvar er alle oppgaver som ikke spesifikt er lagt til staten.

De statlige barnevernsmyndighetene består av departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten og fylkesmennene.

Det statlige barnevernet ledes av departementet og er inndelt i tre nivåer: sentralt nivå, regionalt nivå og lokalt nivå (barnevernsinstitusjoner eid av staten).

Departementet skal føre tilsyn med at barnevernloven blir anvendt riktig og slik at lovens formål fremmes. De skal videre vurdere loven, gi retningslinjer, sørge for at det forskes på hvordan oppgaver best kan løses, og at det er et forsvarlig tilbud for utdanning og veiledning av de som skal anvende loven og at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barnevernstjenesten kan bruke.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet, ha ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem og at fosterhjemmene får opplæring og veiledning. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal også ha internkontroll for å sikre at oppgavene utføres slik det følger av loven.

Fylkesmannen som er statlig barnevernmyndighet på fylkesnivå skal føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommunene, i tillegg til å sørge for at kommunen får råd og veiledning.

Barnevernloven har en egen bestemmelse som bare gjelder for Oslo kommune i § 3-2 a hvor det fremkommer at barnevernlovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver og myndighet skal ivaretas av kommunen.

Det er Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunene, med institusjoner, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for mindreårige, og med andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven, og med private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernloven.

Det følger av barnevernlovens kapittel 3 at kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og skal finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal bidra til at barns interesser også ivaretas av andre offentlige organer og samarbeide med andre når dette kan bidra til å løse oppgaver etter barnevernloven. Barneverntjenesten har ansvaret for å lage individuell plan til de barna som har behov for det.

Det følger av barnevernloven at barneverntjenesten bør samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. For mindreårige flyktninger og asylsøkere skal kommunen foreta en vurdering av den enkeltes behov for botiltak.

Barnevernloven har i kapittel 4 bestemmelser om særlige tiltak. Barneverntjenesten skal reagere raskt når det kommer en melding om bekymringsverdige forhold og de har både rett og plikt til å foreta undersøkelser som kan gi grunnlag for tiltak. Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at det foretas undersøkelser.

Barneverntjenesten kan igangsette hjelpetiltak for familien og skal følge hjelpetiltakene opp. Barneverntjenesten kan videre beslutte midlertidige vedtak i akutte situasjoner, for eksempel hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke. Noen ganger velger foreldrene å la barna bo hos noen andre. Barneverntjenesten kan da kreve å godkjenne plasseringsstedet hvis barnet eller barna er under 15 år og bor der mer enn to måneder. Dersom et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, kan barneverntjenesten bestemme at barnet skal bringes til lege eller sykehus med hjelp fra barneverntjenesten, dersom foreldrene ikke sørger for at det skjer.

Ved alvorlig omsorgssvikt kan barneverntjenesten overta omsorgen for et barn. Barnet vil da få et fosterhjem, eller få bo i en institusjon, omsorgssenter eller i oppærings- og behandlingsinstitusjon når det er nødvendig av hensyn til barnets helse og utvikling. Normalt vil barnet og barnets foreldre ha rett til å være noe sammen. Hvor ofte og omfattende slikt samvær skal være bestemmes i hvert enkelt tilfelle av fylkesnemnda.

Barneverntjenesten har ansvaret for å følge opp alle barn de overtar omsorgen for. Alle beslutninger knyttet til barnet skal være til barnets beste. Ved anvendelsen av alle bestemmelsene i barnevernloven kapittel 4 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Det skal blant annet legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

I barnevernloven kapittel 4 følger det også regler om blant annet fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, om hva som menes med et fosterhjem, om hvem som kan velges til fosterforeldre, om plassering og tilbakehold i institusjon og om utarbeidelse av tiltaksplan.

Barnevernloven kapittel 5 inneholder bestemmelser om institusjoner og i kapittel 5A er det bestemmelser om omsorgssentre for mindreårige.

I barnevernloven kapittel 6 følger det generelle saksbehandlingsregler. Det følger blant annet regler om anvendelse av forvaltningsloven, om barns rettigheter under saksbehandlingen, om innhenting av opplysninger, om klage over vedtak, om fylkesmannens kompetanse i klagesaker, om taushetsplikt, om tilbakemelding til melder og om bruk av tvang ved gjennomføring av undersøkelser og fullbyrding av vedtak.

I barnevernloven kapittel 7 følger det saksbehandlingsregler for fylkesnemnda. Det følger blant annet regler om fylkesnemndas sammensetning, hovedprinsippene for saksbehandlingen, sammensetning, habilitet, om advokater, om talsperson og om hvordan saker forberedes og føres for fylkesnemnda, og om mulighetene for å bringe nemndas vedtak inn for domstolene.

I barnevernloven kapittel 8 følger det regler om hvem som har ansvar for å gi hjelp etter loven. I barnevernloven kapittel 9 følger det regler om finansiering og egenbetaling, og i lovens kapittel 10 følger det regler om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

• Barnevernloven hos Lovdata.