datapakke

Lange pakker vil kunne splittes til flere korte datapakker, der strekninger i nettverket underveis krever dette. Dette kalles fragmentering. Nummerering av fragment-pakkene gjør det mulig å rekonstruere pakken.

Nedtelling av et kontrolltall ved hver svitsj gjør det mulig å automatisk slette en pakke som er «gått vill» i nettet og overskrider sin levetid. En algoritme der alle bitene inngår i regnestykket fører til en unik kode‚ kalt sjekksum, og etter gjentatt regnestykke hos mottaker vil denne stemme kun når ingen feil er introdusert i datapakken underveis. Stemmer ikke sjekksummen vil mottakeren således oppdage at feil er kommet inn, og da må mottaker sende anmodning til avsender om å gjenta sending av pakken.

En datapakke som er tilpasset et valgt overføringssystem kan formidles samlet som nyttelast i en annen type datapakke tilpasset et annet overføringssystem, med nytt pakkehode lagt til. Dette avgjøres av den nettverksprotokoll som benyttes.

På den tid pågikk utbygging av bedriftsinterne datanett hos flyselskaper, banker og andre desentraliserte virksomheter, med ulike løsninger utviklet hos utstyrsleverandørene. Vanligvis skjedde transport av data via fast leide linjenettverk som bit-sekvenser av begrenset lengde og med adresser og annen kontrollinformasjon lagt til, uten at dette ble kjent som datapakker.

Egentlig var prinsippet om datameldinger overført sammen med kontrollinformasjon meget tidlig godt kjent innenfor telekommunikasjon. Med gammeldags telegrafi ble det sendt telegrammer som inneholdt kontrollkoder, og dersom meldingteksten ble for lang kunne den deles og sendes i separate enheter. De gamle fjernskrivernettene fungerte likeledes, og de hadde særskilte koder for ruting, for kvitteringer eller ønske om gjentaking, etc. For det internasjonale militære fjernskrivernettet var det i 1950-årene fastsatt en omfattende standard ACP 127 («Allied Control Procedure»), der lange meldinger ble delt i segmenter, tilsatt kontrollinformasjon og sendt separat, gjerne over ulike veier.

Kommunikasjon mellom datamaskiner utnytter således velkjente gamle prinsipper, men kompleksitet og overføringshastigheter har økt meget, i tilpasning til datateknologien.

Det har kostet stor innsats i samarbeid mellom parter fra mange kanter å enes i full detalj om hensiktsmessige standarder, som X.25 og senere TCP/IP, slik at alle varianter av utstyr uten videre kan kommunisere automatisk.