Datapakke er et grunnelement ved transport av data i et kommunikasjonsnett, som for eksempel internett. Pakkene starter vanligvis med et pakkehode som inneholder all kontrollinformasjon (for eksempel hvem som er mottaker og hvem som er avsender), og så følger alle informasjonsbitene («kroppen»).
En datapakke består av et visst antall bytes, som kodes til bits før det sendes over kommunikasjonsnettet.
Det finnes en rekke ulike formater for datapakker, og de avhenger av hvilket overføringssystem (protokoll) som er aktuelt.
Samlet lengde av datapakker kan typisk være mellom 64 og 1500 byte (512-12 000 bit), slik som i internett. Men det finnes også systemer der lengden varierer fra 7 til 65 542 byte (sistnevnte i NASA Deep Space Network).
Lange pakker vil kunne splittes til flere korte datapakker, der strekninger i nettverket underveis krever dette. Dette kalles fragmentering. Nummerering av fragment-pakkene gjør det mulig å rekonstruere pakken.
Nedtelling av et kontrolltall ved hver svitsj gjør det mulig å automatisk slette en pakke som er «gått vill» i nettet og overskrider sin levetid. En algoritme der alle bitene inngår i regnestykket fører til en unik kode‚ kalt sjekksum, og etter gjentatt regnestykke hos mottaker vil denne stemme kun når ingen feil er introdusert i datapakken underveis. Stemmer ikke sjekksummen vil mottakeren således oppdage at feil er kommet inn, og da må mottaker sende anmodning til avsender om å gjenta sending av pakken.
En datapakke som er tilpasset et valgt overføringssystem kan formidles samlet som nyttelast i en annen type datapakke tilpasset et annet overføringssystem, med nytt pakkehode lagt til. Dette avgjøres av den nettverksprotokoll som benyttes.
Paul Baran hos RAND Corporation i USA utførte i 1963/64 en utredning der han fremsatte ideen om pakkesvitsjing. Dette førte i 1967 til planer om ARPANETT og begrepet datapakke.
Uavhengig av dette, og uvitende om Baran's tanker, utviklet Donald W. Davies ved National Physics Laboratory (NPL) i England de samme konseptene og foreslo en plan for eksperimentell utprøving av dette i 1966.
Senere ble det satt i gang utvikling av pakkesvitsjete prøvenett i en rekke land – også i Norge hos Televerkets forskningsinstitutt (TF) i 1971.
På den tid pågikk utbygging av bedriftsinterne datanett hos flyselskaper, banker og andre desentraliserte virksomheter, med ulike løsninger utviklet hos utstyrsleverandørene. Vanligvis skjedde transport av data via fast leide linjenettverk som bit-sekvenser av begrenset lengde og med adresser og annen kontrollinformasjon lagt til, uten at dette ble kjent som datapakker.
Egentlig var prinsippet om datameldinger overført sammen med kontrollinformasjon meget tidlig godt kjent innenfor telekommunikasjon. Med gammeldags telegrafi ble det sendt telegrammer som inneholdt kontrollkoder, og dersom meldingteksten ble for lang kunne den deles og sendes i separate enheter. De gamle fjernskrivernettene fungerte likeledes, og de hadde særskilte koder for ruting, for kvitteringer eller ønske om gjentaking, etc. For det internasjonale militære fjernskrivernettet var det i 1950-årene fastsatt en omfattende standard ACP 127 («Allied Control Procedure»), der lange meldinger ble delt i segmenter, tilsatt kontrollinformasjon og sendt separat, gjerne over ulike veier.
Kommunikasjon mellom datamaskiner utnytter således velkjente gamle prinsipper, men kompleksitet og overføringshastigheter har økt meget, i tilpasning til datateknologien.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.