grensesnitt

Grensesnitt, kontaktflate mellom ulike enheter eller delsystemer som skal virke sammen og derfor må kunne kommunisere med hverandre. Grensesnittet må være avtalt, helst standardisert, på forhånd. 

Uttrykket brukes særlig for teknisk utstyr eller datasystemer, men har etter hvert også blitt tatt i bruk i utvidet forstand for å beskrive samvirke mellom for eksempel organisasjoner eller fagområder. 

Et grensesnitt kan være kommunikasjon mellom: 

• fysiske enheter; for eksempel mellom en datamaskin og dens tilkoplete enheter
• dataprogrammer eller programmoduler; for eksempel mellom operativsystemet og brukerprogrammene (såkalt programmeringsgrensesnitt)
• et teknisk apparat eller dataprogram og brukeren (såkalt brukergrensesnitt)

I IT-sammenheng er grensesnittene i stor grad definert av standarder. Det kan være et problem at det er mange standarder som dekker omtrent det samme området. Standarder får også nye versjoner etterhvert som ny teknologi gir nye muligheter, særlig høyere kapasiteter for utveksling av data.

• Les mer om standardisering.

Kontaktflaten der et dataprogram kan åpne seg mot andre programmer kalles gjerne programmeringsgrensesnitt. For eksempel har alle operativsystemer et grensesnitt som gjør at brukerprogrammene kan utnytte funksjoner som ligger i operativsystemet. Operativsystemene har ikke standardiserte grensesnitt og det har heller ikke standardiserte metoder for hvordan programmoduler skal samvirke.

Programbibliotek, for eksempel for matematiske funksjoner, kalles som subrutiner og funksjoner fra forskjellige programmeringsspråk. Hvert enkelt programmeringsspråk har en bestemt måte å kalle andre moduler på, og grensesnittet må tilpasses hvert enkelt programmeringsspråk. 

Modulsamlinger som er beregnet på bruk i brukerprogrammer (som programutviklere skriver) har et grensesnitt som ofte kalles  API (etter eng. application programming interface).

• Les mer om programmeringsgrensesnitt. 

Kontaktflaten mellom en bruker og en datamaskin eller et program kalles brukergrensesnitt. Brukergrensesnitt kan være basert på kommandoer og parametre, menyer eller grafiske flater med bruk av ikoner. 

Brukergrensesnitt er viktig for å gi programmer brukervennlighet, effektiv kommunikasjon mellom maskin og menneske, intuitivt for å redusere behov for opplæring, og det skal hindre misforståelser og feil. Brukergrensesnitt skal også ideelt være tilpasset brukerens bakgrunn (kunnskapsnivå på området) og brukerens øvelse i bruk av systemet.

Det finnes en rekke brukergrensesnitt for spesielle behov og bruksområder, for eksempel stemmestyring - kommandoer gis muntlig, leselist for blindeskrift, 3D-briller for å gi et romlig bilde og såkalt taktil response. Taktil response eller følt motstand, kan brukes når en skal simulere manuelle operasjoner, for eksempel øve seg på å sette en sprøyte på en virtuell person.

Flere yrkesgrupper tilbringer store deler av arbeidsdagen ved dataskjerm eller terminal. Utforming av brukergrensesnittet skal også bidra til å hindre belastningsskader, som for eksempel «musearm».

Det er krevende å lage gode brukergrensesnitt. 

• Les mer om brukergrensesnitt. 

Begrepet grensesnitt ble rundt 1960 tatt i bruk for datatransmisjon via telenettet, der nettverk og brukerapparater koples sammen. Standarder utarbeides og vedtas (anbefales) av Den internasjonale teleunionen (ITU). Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO deltar i arbeidet med standardene på vegne av dataindustrien.

• brukergrensesnitt
• programmeringsgrensesnitt