Skole og utdanning i Japan

Utdanningssystemet i Japan består av barneskole (shogakkou), ungdomsskole (chugakkou), videregående skole (kotogakkou) og høyere utdanning (daigaku, senmon gakkou). I tillegg finnes barnehager (yochien og hoikuen) og ettermiddagsskoler (juku). Utdanningen er obligatorisk i ni år fra barna er seks år til de er 14 år med seks år barneskole og tre år ungdomsskole. De aller fleste fortsetter med videregående opplæring etter dette.

Myndighetene i Japan har overordnet ansvar for utdanningen til landets innbyggere fra førskole til høyere utdanning. Dette gjelder både utdanning som tilbys av det offentlige og av private aktører. Pensum nedsettes og godkjennes av myndighetene. Utdanning har høy status i Japan og henger sammen med målet om å være et egalitært samfunn med tilgang til utdanning for alle. En stor andel av befolkningen betrakter seg som middelklasse, og ser på utdanning som en vei til velstand for sine barn. Tilgang til grunnskoleutdanning har vært universell siden startet av 1900-tallet.

Utdanningssystemet er sterkt påvirket av den amerikanske modellen på bakgrunn av amerikansk okkupasjon av Japan og tiden etter andre verdenskrig. En utdanningslov ble vedtatt i 1947 som innførte et system som minner om det amerikanske med seks år barneskole, tre år ungdomsskole, tre år videregående skole og fire år høyere utdanning.

Japan skårer gjennomgående høyt på store utdanningsundersøkelser blant OECD-landene. Japan har lenge vært blant topp ti land, blant annet på PISA-undersøkelsene og kommer høyt på rangeringene, særlig når det gjelder fag som matematikk og naturfag.

99 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Om lag en prosent av befolkningen er analfabeter.

Barnehage og førskoler (Yochien og Hoikuen)

Det finnes omfattende tilbud om barnehage og førskole i Japan. Om lag 90 prosent av japanske barn går i barnehage eller førskole før de begynner på barneskolen. Barnehagetilbudet kalt Yochien er for barn fra de har fylt tre år til de er seks år gamle. Yochien varer i omtrent fem timer per dag. I tillegg til Yochien finnes det et førskoletilbud for mindre barn og spedbarn, kalt Hoikuen. Dette tilbudet er for barn fra de er under ett år til de er fem år gamle. Fra barna er tre til de er fem år er programmet i Hoikuen tilsvarende opplegget i Yochien. Førskolene har åpent fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Om lag 60 prosent av barnehagene opereres av private aktører.

Barneskole (Shogakkou)

Når barna er seks år begynner de på barneskolen, kalt shogakkou. Barneskolen på seks år er gratis og obligatorisk for alle barn. Ifølge japanske myndigheter er 99 prosent av barneskolene offentlige institusjoner. Shogakkou strekker seg over seks klassetrinn, og det er vanligvis 30 til 40 elever per klasse. Elevene har ulike lærere som underviser de forskjellige fagene. Elevene blir servert et varmt måltid om dagen, og barna har selv ansvar for å holde klasserommet og skolen ren. Det er mye undervisning i lesing og skriving, og etter endt barneskole er det forventet at elevene skal kunne kyouiku-kanji – en samling av over 1000 kanji, kinesiske tegn. Fra tredje klasse undervises det i engelsk.

Ungdomsskole (Chugakkou)

Etter endt barneskole følger chugakkou, ungdomsskolen. Chugakkou varer i tre år, og er en del av den obligatoriske skolegangen i Japan. Mer enn 90 prosent av skolene er drevet av det offentlige. Elevene går i klasser med opptil 40 elever i hver. Pensum består blant annet av engelsk, japansk språk, samfunnsfag, matematikk, naturfag, et fremmedspråk (vanligvis engelsk), musikk, kunst og håndverk, og kroppsøving.

Selv om en del barneskoler (særlig private) har uniformsplikt, er uniform enda vanligere på ungdomsskolenivå.

Deltagelse i ulike klubber er viktig, og senpai/kouhai-systemet er sentralt. Dette betyr at man skal ha respekt for dem som er over deg i systemet, og dette gjenspeiler seg godt i for eksempel sportsklubber, der de yngre rekruttene må gjøre mye arbeid og tjenester for de eldre medlemmene i klubben.

Videregående skole (Kotogakkou)

Etter ungdomsskolen går om lag 98 prosent av japanske skoleelever videre til videregående skole, kalt kotogakkou, eller koko. Opptak til videregående opplæring er preget av tøffe inntaksseksamener hvor det er stor konkurranse for å komme inn på de beste skolene. I underkant av 30 prosent av videregående skoler er private. Elevene kan velge om de ønsker å ta en allmennfaglig utdannelse eller gå en yrkesfaglig retning. Etter endt videregående utdannelse skal elevene kunne de rundt 2000 joyo-kanjiene, som blant annet er de kanjiene som blir brukt i aviser og andre medier.

Inntakseksamener

Det japanske skolesystemet preges av harde inntakseksamener, spesielt når det gjelder opptak til høyere utdanning. Noen universiteter har opptak direkte fra prestisjefylte videregående skoler, som igjen har opptak fra prestisjefylte ungdomsskoler som igjen rekrutterer sine elever fra utvalgte barneskoler. Japan blir ofte fremstilt som et meritokrati, men systemet der elever blir direkte rekruttert fra utvalgte skoler også spiller en avgjørende rolle.

Ettermiddagsskole (Juku) og studieforberedende opplæring (yobikou)

På grunn av de harde inntakseksamenene går mange barneskoleelever og ungdomsskoleelever på ettermiddagsskole, kalt juku. På grunn av tiden og kreftene juku tar, er det en utfordring at elevene ikke klarer å holde seg våken i timene på skolen der de egentlig går. I tillegg til barne- og ungdomsskoleeleversom går på juku går også elever som ikke har kommet inn på universitet de ønsker, og som studerer for å klare å få gode resultater på opptakseksamenene til høyere utdanning. Denne forberedelsen heter yobikou. En måte å finne ut om man har mulighet til å komme inn på skolen man ønsker, er et poengsystem som heter hensachi. Elevene får her individuell tilbakemelding etter testeksamener som holdes om hvor stor sjansen er at de kommer inn på skolen de ønsker.

Høyere utdanning (Daigaki, senmon gakkou)

Om lag 60 prosent av videregående elever går videre til høyere utdanning (2018). Høyere utdanning i Japan tilbys på ulike institusjoner slik som høgskoler og universiteter, hvorav flere er spesialiserte innen ulike retninger. Flere høgskoler kalt Kosen tilbyr yrkesrettede programmer med varighet på opptil fem år og andre tilbyr to eller treårige program innen humaniora, samfunnsfag eller pedagogikk. Universitetene tilbyr bachelorgrader på fire år, toårige masterprogrammer og treårige doktorgradsprogrammer.

I 2019 var det i underkant av 3 millioner studenter innrullert ved om lag 800 japanske høyere utdanningsinstitusjoner. Omtrent 44 prosent var kvinnelige studenter. De fleste studenter blir uteksaminert fra universitetet når de først har klart å komme inn.

Høyere utdanning i Japan ikke er gratis. De nasjonale universitetene er rimeligere enn de private, men private universitet står for majoriteten av institusjonene. Over 85 prosent av universitetene og 95 prosent av junior colleges er private. De private universitetene kan koste svært mye penger. Det er ikke alle som har mulighet og råd til å betale skolepenger, så elevene trenger ofte pengestøtte fra foreldre i tillegg til deltidsjobb for å ha mulighet til å betale skolepenger og i tillegg ha nok penger til livsopphold.

Høyere utdanningssystemet i Japan har produsert en rekke fremragende nobelpris vinnere. For eksempel Hideki Yukawa, som var den første japanske nobelprisvinneren som vant en fysikkpris. Flere har senere etterfulgt han, slik som Reona, Esaki Susumu Tonegawa , Kenzaburo Oe, Flere av de offentlige universitetene i Japan er verdensledende innen naturfag og teknologi.

Reformer og utfordringer i utdanningssystemet

Det finnes i Japan, som i resten av verden, en rekke utfordringer knyttet til skole og utdanning. Mobbing og vold i skolen er ikke uvanlig. I nyere tid har det blitt økt fokus på skolevegring, elever som isolerer seg på rommet, og ikke minst elever som dropper ut av skolen, særlig på videregående nivå

Siden 80-tallet har det vært snakk om uttrykket yutori-kyouiku – «læring uten stress», og det har blitt gjennomført en rekke skolereformer. På 80-tallet ble pensum innskrenket, og timetallet ble lavere. På 90-tallet ble samme type reformer videreført, og i tillegg ble det delvis innført lørdagsfri. I 2002 ble igjen slike reformer videreført, hvor lørdagsfri for alle elever ble innført. Lørdagsfri har bidratt til at jukuene fikk et skikkelig oppsving, så dermed har ansvaret for lørdagsundervisningen gått fra det det offentlige og over til det private marked. I 2006 ble det innført reformer for at utdanningen i større grad skulle ta inkludere respekt for tradisjoner, kultur og kjærlighet til landet. Retningslinjer for pensum ble oppdatert i 2008 for å styrke basiskunnskaper samt øke timeantallet i skolen. Det nye pensumet ble innført i 2011. Det er forventet at pensum vil revideres igjen i 2020.

Undervisningsreformene har fått en del kritikk om at skolen har blitt for slapp, og det kreves for lite av elevene nå i forhold til før. Fra 2013 har Japans nest største by Osaka gjeninnført lørdagsundervisning på alle barneskoler i byen.

Historikk

Skolesystemet i Japan har røtter langt tilbake og daterer seg i hvert fall til rundt 500-tallet da kinesisk lærdom, buddhisme og det kinesiske skriftspråket ble introdusert i Japan. Med kinesiske skrifttegn fulgte konfucianismen og buddhismen. I Nara-perioden (710 – 794) på 700-tallet ble den første offentlige skolen opprettet etter mønster fra Tang-riket i Kina. Kinesiske og koreanske lærere ble innbudt, og det ble undervist i religion, jus, historie, kinesisk litteratur, musikk, matematikk og medisin. Skolen var da sterkt elitepreget.

I Heian-perioden (782 – 1184) opprettet aristokratiet flere private skoler som ble sidestilt med de offentlige. Mot slutten av 1100-tallet overtok ridderklassen (samuraiene) den politiske ledelsen og ble toneangivende på undervisningsområdet. I den urolige tiden frem til Tokugawa-perioden (1603 – 1868) rundt år 1600 var det buddhistiske templer i Kyoto og Kamakura som var sentre for lærdom. Det foreligger ikke konkrete tall på hvor stor andel av den japanske befolkningen som kunne lese og skrive i denne perioden, men det er enighet om at det ikke var før i Tokugawa-perioden at utdanning ble tilgjengelig for større deler av befolkningen.

På 1500-tallet gjorde jesuittene sitt inntog anført av Francisco Xavier. De var meget aktive skolefolk, men ble forbudt på 1600-tallet da Japan stengte landegrensene sine for omverden. På de jesuittiske skolene underviste man i astronomi, geografi, medisin og kunst.

Under Tokugawa-perioden på 1700-tallet oppstod Terakoyaskolene, private institusjoner som lærte barn, også av vanlige folk og ikke bare eliten, å lese og skrive. Terakoya betyr «tempelskole», og skolene var knyttet til buddhisttemplene. Undervisningen ble gitt av munker og krigere, og foregikk enten i buddhisttemplene, eller i private hjem. Gutter og jenter fikk undervisning hver for seg fra omkring syv-årsalder. Selv om det ikke foreligger konkrete tall, er det antatt at om lag 50 prosent av menn og 20 prosent av kvinner kunne lese og regne mot slutten av Tokugawa-perioden på 1800-tallet.

Etter Tokugawa-perioden fulgte Meiji-restaurasjonen i 1868, og i denne perioden arbeidet Japan for å ta igjen vesten og gjennomgå en industrialisering av landet. I 1871 dro Iwakura-delegasjonen (som blant annet bestod av mange av Japans fremste politiske ledere og oligarker) ut på en to år lang reise til vesten for å tilegne seg nye kunnskaper om blant annet utdanning, kultur, teknologi og militarisme. Den yngste deltakeren i Iwakura-delegasjonen var Umeko Tsuda, som i en alder av seks år var med delegasjonen rundt i USA og Europa. Hun bestemte seg for å for å bli i USA, og returnerte ikke til Japan før i voksen alder, hvor hun grunnla skolen som i dag kalles Tsuda Universitetet for kvinner. Et av målene til Iwakura-delegasjonen var å ta med seg kunnskapen de ervervet tilbake til Japan slik at landet raskt kunne moderniseres. Selv om det fantes andre delegasjoner enn Iwakura-delegasjonen, er Iwakura-delegasjonen den mest kjente og mest sannsynlig den viktigste når det kommer til moderniseringen av Japan.

Det var under Meiji-restaurasjonen i 1872 at fire års obligatorisk skolegang ble innført, og det var også etter Meiji-perioden at forløperen til skolesystemet i Japan slik vi kjenner det i dag ble innført. Arinori Mori er regnet som grunnleggeren av dette skolesystemet, og ble japans første undervisningsminister på 1880-tallet. En annen viktig person å nevne i denne sammenheng er Fukusawa Yuchi – som ble sendt med en av de første delegasjonene etter landet ble åpnet opp fra isolasjon på midten av 1800-tallet. Fukusawa var en viktig drivkraft når det kom til å modernisere Japan. Han publiserte en rekke tekster på 1870-tallet med tittelen Gakumon no Susume – «En oppfordring til læring». I disse tekstene fokuserer Fukuzawa på at god utdannelse var viktig både for enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Han grunnla også Keio Universitetet rundt århundreskiftet, og er avbildet på 10000-seddelen i Japan.

Opp mot andre verdenskrig ble skolesystemet mer og mer preget av nasjonalisme og militarisme, og skolebøkene ble farget av ideologien som stod sentralt i landet. Da Japan kapitulerte under andre verdenskrig ble det derimot en helomvending i verdigrunnlaget til skolesystemet, og tekst i skolebøkene som var preget av militarisme og nasjonalisme ble farget over og strøket ut. Selv den dag i dag er det kontroverser om innholdet i skolebøker, ettersom skolesystemet er blitt sentralisert og pensum må godkjennes av staten for å kunne benyttes i undervisning. Det har blitt reist kritikk om Japan beveger seg i gal retning i spørsmålet om pensum og lærebøker. Blant annet om de bidrar til å forherlige historien, og ikke gir konkrete og kritiske nok beskrivelser av hva Japan foretok seg under andre verdenskrig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg