Skolesystemet i Japan har røtter langt tilbake i tiden, og daterer seg i hvertfall tilbake til rundt 500-tallet da kinesisk lærdom, buddisme og det kinesiske skriftspråket ble introdusert i Japan.Med kinesiske skrifttegn fulgte konfucianismen og buddhismen. I Nara-perioden (710 - 794) på 700-tallet ble den første offentlige skolen opprettet etter mønster fra Tang-riket i Kina. Kinesiske og koreanske lærere ble innbudt, og det ble undervist i religion, jus, historie, kinesisk litteratur, musikk, matematikk og medisin. Skolen var sterkt elitepreget.

I Heian-perioden (782 - 1184) opprettet aristokratiet flere private skoler som ble sidestilt med de offentlige. Mot slutten av 1100-tallet overtok ridderklassen (samuraiene) den politiske ledelsen og ble toneangivende på undervisningsområdet. I den urolige tiden frem til Tokugawa-perioden (1603 - 1868) rundt år 1600 var det buddhistiske templer i Kyoto og Kamakura som var sentre for lærdom. Det foreligger ikke konkrete tall på hvor stor andel av den japanske befolkningen som kunne lese og skrive i denne perioden, men det er enighet om at det ikke var før i Tokugawa-perioden at utdanning ble tilgjengelig for større deler av befolkningen.

På 1500-tallet gjorde jesuittene sitt inntog anført av Francisco Xavier. De var meget aktive skolefolk, men ble forbudt på 1600-tallet da Japan stengte landegrensene sine for omverden. På de jesuittiske skolene underviste man i astronomi, geografi, medisin og kunst.

Under Tokugawa-perioden på 1700-tallet oppstod Terakoyaskolene, private instutisjoner som lærte barn, også av vanlige folk og ikke bare eliten, å lese og skrive. Terakoya betyr “tempelskole”, og skolene var knyttet til buddisttemplene. Undervisningen ble gitt av munker og krigere, og foregikk enten i  buddistemplene, eller i private hjem. Gutter og jenter fikk undervisning hver for seg fra ca 7-årsalder. Selv om det ikke foreligger konkrete tall, er det antatt at omlang 50% av menn og 20% av kvinner kunne lese og regne mot slutten av Tokugawa-perioden på 1800-tallet.

Etter Tokugawa-perioden fulgte Meiji-restaurasjonen i 1868, og i denne perioden arbeidet Japan for å ta igjen vesten og gjennomgå en industrialisering av landet. I 1871 dro Iwakura-delegasjonen (som blant annet bestod av mange av Japans fremste politiske ledere og oligarker) ut på en 2 år lang reise til vesten for å tilegne seg nye kunnskaper om bl.a. utdanning, kultur, teknologi og militarisme. Den yngste detakeren i Iwakura-delegasjonen var Umeko Tsuda, som i en alder av 6 år var med delegasjonen rundt i USA og Europa. Hun bestemte seg for å for å bli i USA, og returnerte ikke til Japan før i voksen alder, hvor hun grunnla skolen som i dag kalles Tsuda Universitetet for kvinner. Et av målene til Iwakura-delegasjonen var å ta med seg kunnskapen de ervervet tilbake til Japan slik at landet raskt kunne moderniseres. Selv om det fantes andre delegasjoner enn Iwakura-delegasjonen, er Iwakura-delegasjonen den mest kjente og mest sannsynlig den viktigste når det kommer til moderniseringen av Japan.

Det var under Meiji-restaurasjonen i 1872 at 4 års obligatorisk skolegang ble innført, og det var også etter Meiji-perioden at forløperen til skolesystemet i Japan slik vi kjenner det i dag ble innført. Arinori Mori er regnet som grunnleggeren av dette skolesystemet, og ble japans første undervisningsminister på 1880-tallet. En annen viktig person å nevne i denne sammenheng er Fukusawa Yuchi - som ble sendt med en a de første delegasjonene etter landet ble åpnet opp fra isolasjon på midten av 1800-tallet. Fukusawa var en viktig drivkraft når det kom til å modernisere Japan. Han publiserte en rekke tekster på 1870-tallet med tittelen Gakumon no Susume - En oppfordring til læring. I disse tekstene fokuserer Fukuzawa på at god utdannelse var viktig både for enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Han grunnla også Keio Universitetet rundt århundreskiftet, og er avbildet på 10000-seddelen i Japan.

Opp mot andre verdenskrig ble skolesystemet mer og mer preget av nasjonalisme og militarisme, og naturlig nok ble skolebøkene også farget av ideologien som stod sentralt i landet. Da Japan kapitulerte under andre verdenskrig ble det derimot en helomvending i verdigrunnlaget til skolesystemet, og tekst i skolebøkene som var preget av militarisme og nasjonalisme ble farget over og strøket ut. Selv den dag i dag er det kontroverser om innholdet i skolebøker, ettersom skolesystemet nok en gang er blitt sentralisert og skolebøker må være godkjent av staten for å kunne benyttes i undervisning. Det har blitt reist kritikk om Japan beveger seg i gal retning i dette lærebokspørsmålet, og nok en gang forherliger historien, og ikke gir konkrete og kritiske nok beskrivelser av hva japan foretok seg under andre verdenskrig.

Det japanske utdannings- og oppvekstsystemet slik vi kjenner det i dag består av barneskole (shogakkou), ungdomsskole (chugakkou), videregående skole (koukou) og høyere utdanning (daigaku, senmon gakkou). I tillegg finnes barnehager (yochien og hoiku-sho) samt ettermiddagsskoler (juku).

Det finnes to typer barnehager/førskoler i Japan. Yochien er for barn fra de har fylt 3 år, og varer i ca 5 timer per dag. Over halvparten av japanske barn går i en slik barnehage. I tillegg til Yochien finnes det en type barnehage for mindre barn og spedbarn, kalt hoikusho. Disse barnehagene har åpent fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen, og omlag 30% av barna i Japan går i denne type barnehage. Denne type barnehage er spesielt egnet for barn med arbeidende mødre.

Rundt 6-års alder begynner japanske barn på barneskolen, kalt shogakkou. Shogakkou strekker seg over seks klassetrinn, og det er vanligvis 30 - 40 elever per klasse. Elevene blir servert et varmt måltid om dagen, og barna har selv ansvar for å holde klasserommet og skolen ren. Det er mye undervisning i lesing og skriving, og etter endt barneskole er det forventet at elevene skal kunne kyouiku-kanji - en samling av ca 1000 kanji.

Etter shogakkou følger chugakkou, ungdomsskolen. Chugakkou strekker seg over tre klassetrinn, og er en del av den obligatoriske skolegangen i Japan. Det er også på dette nivået at elevene begynner å lære engelsk. Selv om en del barneskoler (spesielt private) har uniformsplikt, er uniform enda vanligere på ungdomsskolenivå. Deltagelse i ulike klubber er viktig, og senpai/kouhai-systemet gjør seg mer gjeldene enn før. Dette betyr at man skal ha respekt for dem som er over deg i systemet, og dette gjenspeiler seg godt i f.eks. sportsklubber, der de yngre rekruttene må gjøre mye arbeid og tjenester for de eldre meldemmene i klubben.

Etter ungdomsskolen går 95% av japanske skoleelever videre til videregående skole, kotogakkou, eller koko. Disse skolene er i enda større grad enn barne- og undomsskoler preget av tøffe inntaksseksamener, og 30% av videregående skoler er private. Elevene kan velge om de ønsker å ta en allmennfaglig utdannelse, men yrkesskoler er også tilgjengelig på dette nivået. Etter endt videregående utdannelse skal elevene kunne de rundt 2000 joyo-kanjiene, som blant annet er de kanjiene som blir brukt i aviser og andre medier.

Generelt sett kan man si at det japanske skolesystemet preges av harde inntakseksamener, spesielt når det gjelder opptak til universitet. Noen universitet har opptak direkte fra prestisjefylte videregående skoler, som igjen har opptak fra prestisjefylte ungdomsskoler som igjen rekruterer sine elever fra utvalgte barneskoler. Japan blir ofte fremstilt som et meriokrati, men systemet der elever blir direkte rekrutert fra utvalgte skoler også spiller en avgjørende rolle.

På grunn av de harde inntakseksamene går rundt 25% av barneskoleelever og rundt 60% av ungdomsskoleelver går derfor også på en ettermiddagsskole, kalt juku. På grunn av tiden og kreftene juku tar, har det blitt kommentert at elevene ikke klarer å holde seg våken i timene på skolen der de egentlig går. I tillegg til barne- og ungdomsskoleelever, er om lag 5% av elevene som går på juku er elever som ikke har kommet inn på universitet de ønsker, og som spesifikt studerer mot å klare å få gode resultater på inngangseksamene til universitetene neste år. Denne forberedelsen heter yobikou. En måte å finne ut om man har mulighet til å komme inn på skolen man ønsker, er et poengsystem som heter hensachi. Elevene får individuell tilbakemelding etter testeksamener som holdes om hvor stor sjansen er at de kommer inn på skolen de ønsker.

Når elevene endelig har kommet inn på universitetet, er det ofte hevdet av navnet på universitetet er viktigere enn karakterene man faktisk får. Det kan tenkes at universitetstiden er den eneste tiden der japanske skoleelever faktisk endelig kan ta det litt roligere. De fleste studenter blir uteksaminert fra universitetet når de først har klart å komme inn.

Til tross for at det blir portretert et bilde av at alle i Japan higer etter å komme inn på kjente universitet som Todai, Keio og Waseda, gjenspeiler dette nok ikke hverdagen til størsteparten av skoleelevene. Kun om lag 40% av elevene tar fireårig høyere utdannelse (noe som tilsvarer en norsk 3-årig bachelorgrad). I tillegg til dette går litt under 10% av elevene går videre på noe som heter tankidaigaku - et “universitetsprogram” som strekker seg over 2 år istedenfor 4. Av disse er 90% kvinner. Litt over 20% av elevene går videre til tekniske høyskoler, mens 30% av elevene ikke fortsetter på høyere utdannelse i det hele tatt. Det bør også nevnes at høyere utdanning i Japan ikke er gratis. De nasjonale universitetene er rimeligere enn de private, men private universitet står for rundt 70% av markedet i Japan. De private universitetene kan koste svært mye penger. Det er ikke alle som har mulighet og råd til å betale skolepenger, så elevene trenger ofte pengestøtte fra foreldre i tillegg til deltidsjobb for å ha mulighet til å betale skolepengene og i tillegg har nok penger til livsopphold.

Det finnes i Japan, som i resten av verden, en rekke utfordringer knyttet til skole og utdanning. Mobbing og vold i skolen er ikke uvanlig. I nyere tid har det blitt økt fokus på skolevegring, elever som isolerer seg på rommet, og ikke minst elever som dropper ut av skolen.

Siden 80-tallet har det vært snakk om uttrykket yutori-kyouiku - “læring uten stress”, og det har blitt gjennomført en rekke skolereformer. På 80-tallet ble pensum innskrenket og timetallet ble også lavere. På 90-tallet ble samme type reformer videreført, og i tillegg ble det delvis lørdagsfri. I 2002 ble det igjen slike reformer videreført, og i tillegg ble lørdagsfri for alle elever innført. (Dessverre førte nok lørdagsfri heller til at jukuene fikk et skikkelig oppsving, så ansvaret for lørdagsundervisningen gikk fra det det offentlige og over til det private marked.) Undervisningsreformene har fått en helt del kritikk om at skolen har blitt for slapp, og det kreves for lite av elevene nå i forhold til før. Fra 2013 har Japans nest største by Osaka gjenninnført lørdagsundervisning på alle barneskoler i byen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.