Paraíba (delstat i Brasil)

Paraíba består av en smal kystslette (Litoral ) og et tørt platåland i det indre. 95 prosent av delstatens areal ligger innenfor den såkalte tørkesonen som strekker seg fra nordlige Bahia til kysten mellom Natal og São Luís. Høyeste punkt er Pico do Jabre, 1090 meter over havet.

Befolkningen består av etterkommere etter portugisere og av afrikanske slaver. Siden 1960-årene har befolkningen vært preget av stor utvandring til de store byene i sør og til pionérbyene i det indre av Brasil. 76 prosent av befolkningen bor i urbane strøk, og de største byregionene er hovedstaden João Pessoa, Campina Grande, Santa Rita og Patos. Indeks for menneskelig utvikling i Paraíba anses som høy.

Industrien i Paraíba har vært i utvikling siden 1960-tallet, og er hovedsakelig basert på mineraler og råvarer fra primærnæringen. Landbruket er ofte utsatt for lengre tørkeperioder. Det dyrkes sukkerrør, ananas, tobakk, mais, bønner, bananer og maniok. På platålandet drives oppdrett av kveg. Andre viktige husdyr er griser, sau og hester. Sukker, etanol, fottøy, granitt, klær, sisal (fiber fra agaveplante) og tekstiler er de viktigste produktene som eksporteres fra Paraíba til utlandet. I Campina Grande produseres programvarer for eksport.

Franskmenn var de første europeiske bosettere, men de ble fordrevet etter at portugiserne bygde et fort i området i 1585. Hollenderne besatte området i perioden 1634–54. Flere urfolkopprør på 1600-tallet ble slått ned av militære styrker. Sammen med Pernambuco deltok Paraíba aktivt i revolt mot det portugisiske kolonistyret i 1817 (Revolução Pernambucana), og forsøkte i 1824 å danne en uavhengig stat sammen med Pernambuco, Rio Grande do Norte og Ceará under navnet Ekvatorforbundet (Confederação do Equador). Før 1930 var delstaten kjent som Paraíba do Norte.

• Brasils geografi
• Brasils befolkning
• Brasils historie