Ole Lukkøye

Ole Lukkøye er kjent, med litt varierende egenskaper, under flere andre navn: i Danmark som Ole Lukkøye/Lukøje, i Norge og Sverige som Jon Blund, i England som Mr. Sandman, i tyskspråklige land som Sandmann eller Sandmännchen og i Nederland som Klaas Vaak.

Han er et eksempel på det den svenske folkelivsforskeren Carl Wilhelm von Sydow kalte fikt, skikkelser fra folketroen som ikke har en dybde av trosinnhold eller fortellinger, men som brukes som forklaringer eller skremsel. Andre eksempler på fikt er «brønntrollet» og «storken».

Det finnes flere eksempler fra 1600- og 1700-tallet på at Jon Blund var en kjent skikkelse som man kunne nevne uten å forklare ytterligere. I Olof Verelius’ (1618–1682) norrøne ordbok Index linguæ veteris scytho-scandicæ sive gothicæ (1691) nevnes «Blundur», som oversettes til latin som Somnus og til svensk som Joen Blund. Verelius hadde også nevnt «then lilla Gubben Jon» i et dikt fra 1681. Johan Runius nevner Jon Blund i et dikt fra 1710. Danske Joachim Richard Paulli (1691–1759) nevner Ole Lukkøye i sin refuserte komedie Julestuen og Masqueraden (1724). Knut Leem (1697–1774) samlet dialektord i 1740-åra, og nedtegnet «Jo Blund (Joen blund)», som han forklarte som et spøkefullt navn på søvnen.

Før H.C. Andersen skrev om Ole Lukøje, var figuren best kjent fra E.T.A. Hoffmanns eventyr Sandmann fra 1816. I Hoffmanns versjon er Sandmann en skremmende figur.

H.C. Andersens eventyr Ole Lukøje (1841) er en rammefortelling med sju små eventyr; ett for hver dag i uka. Ole Lukkøye kan framstå som eventyrets hovedperson, men hans rolle er like gjerne en forteller og tilrettelegger av frittstående hendelser, moralske anekdoter om straff og belønning, og karikaturer av personer i samtidens København. Karikaturene var nok beregnet på de voksne medlemmene av det publikumet som Andersen først fortalte eventyret for.

Andersen skapte ingen bakgrunnshistorie til Jon Blunds person, men ga ham noen attributter og egenskaper, slik som de to paraplyene: den gode med drømmene som belønning, og den straffende med fravær av drømmer.

H.C. Andersen skrev også et teaterstykke i sjangeren «eventyrkomedie» med tittelen Ole Lukøje (1850).

I P.C. Asbjørnsens fortelling En gammeldags juleaften (1843) nevnes Jon Blund som en kjent figur; og uttrykket «så kom Jon Blund» brukes som en metafor for å sovne.

Zacharias Topelius skriver i eventyret Prinsesse Lindegull (1848): «Men se, då stod vid hennes sida den gamle, vänlige gubben, som finnarne kalla Nukku Matti, som svenskarne kalla John Blund och som danskar och norrmän kalla Ole Luköje, – jag vet icke hvad han kallas i Persien, – och tog henne i sina armar, förde henne till Fjäderholmarnas sköna grottor och nedlade henne här på en bädd af doftande rosor. Allt var här så fridsamt och godt.»

I Tyskland fikk Sandmännchen et nytt liv som barne-tv-figur fra 1959, hvor han hver dag fortalte et kort eventyr til avslutning av dagen. Det fantes to versjoner, én i Øst-Tyskland og én i Vest-Tyskland. Den østtyske Unser Sandmännchen sendes fremdeles, og regnes som det lengstlevende tv-programmet. I Norge er denne tv-serien kjent fra innslag i Jul i Skomakergata (1979).

Neil Gaimans tegneseriehelt Sandman (1989–1996) har bakgrunn i en tegneserie fra 1970-åra, hvor bare navnet var fra engelsk barnekammermyter, men Gaiman trakk etter hvert inn flere referanser til klassisk mytologi, blant annet Morfevs.

Jon Blund / Ole Lukkøye opptrer i flere godnattsanger:

• «Den lille Ole med paraplyen» fra 1873 av danske Peter Lemche (1835–1901)
• «Jeg synger for min lille venn» («Kom hit, kom hit, Jon Blund») av finske Rafael Hertzberg (1845-1896), oversatt til norsk av Nordahl Rolfsen i 1892 til bruk i hans lesebok
• «Ole Lukkeøye» («Lillemanns dag er slutt» «Tror du Ole Lukkeøye kommer nu?») fra 1951 av norske Ingrid Almquist (1915–1993)
• «Wee Willie Winkie» fra 1841 av skotske William Miller (1810–1872) introduserte Willie Winkie som nytt navn i engelsktalende land. Alf Prøysen gjendiktet det første verset til «Lille Jon Blund flyr i byen omkring» i 1956.
• «Drømmevise» («Hver kveld når du har lagt deg står en artig fyr i porten») fra 1954 av Alf Prøysen bygger på Jon Blund-tradisjonen, uten å navngi drømmemannen.
• «Sandmann-Lied» fra 1959 av komponist Wolfgang Richter (1928–2004) med tekst av Walter Krumbach (1917–1985), komponert for tysk barne-TVs Unser Sandmännchen. Gjendiktet av Kristian Lindeman (født 1942) til «Jon Blund» («Hvem er denne karen med sekk og lue på?»).

Den svenske presten og visedikteren Anders Abraham Grafström (1790–1870) har i diktet «Vid vaggan» (1865) utstyrt Jon Blund med to følgesvenner, slik at tre faser av innsovningen ble personifisert: Gäspus (gjespe), Nickus (nikke/duppe med hodet) og Jon Blund (søvn).

• H.C. Andersen
• E.T.A. Hoffmann
• Morfevs
• bånsull

• Ole Lukøje (1841) i H.C. Andersen-bibliografien, sdu.dk
• Ole Lukøje (1850) i H.C. Andersen-bibliografien, sdu.dk
• Prinsessan Lindagull i Topelius’ skrifter, sls.fi

• Kvideland, Reimund (1976). «Barnetru: ein faktor i den kulturelle innlæringsprosessen». I: Nordisk kultur. Les boka her.
• Professor Knud Leems Norske maalsamlingar fraa 1740-aari. Utgitt av Torleiv Hannaas. Oslo, 1923. Les boka her.
• Terenius, Margareta: Jon Blund. En etnologisk studie av Jon Blund och med honom besläktade sömnväsen. Almqvist & Wiksell, Uppsala 1983. Doktoravhandling.
• Lövkrona, Inger. «En avhandling om Jon Blund». I: Rig; nr 1, 1985. Om Terenius’ avhandling. Les artikkelen her.
• Grønstøl, Sigrid Bø (2005). Månen den gule: poesi og magi ved leggetid. Samlaget. Les boka her.
• Huygen, Wil (1989). Nissenes godnattbok med Søvnens ABC. Dreyer. Fri dikting med utgangspunkt i den nederlandske Klaas Vaak-tradisjonen. Les boka her.