Mikael Strøm Henriksen Lie var en norsk jurist. Han var Norges folkerettsekspert under tilslutningsprosessen til Folkeforbundet. Fram til sin død var han medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundets forsamlingsmøter.
Han var sønn av Carl Georg Henriksen og Alberta Wilhelmine Blehr. I 1900 tok han etternavnet til sin kone Erika Egede Nissens morfar, den anerkjente juristen Michael Strøm Lie.
Lie ble cand.jur. i 1894. Han arbeidet først som sorenskriverens fullmektig. I årene 1897-1900 var han ansatt i Justisdepartementet.
I 1899 fikk han Kronprinsens gullmedalje for en rettshistorisk avhandling Om de kongelige lensmænds retslige stilling i Norge i tidsrummet 1536-1660. I 1913 tok han doktorgraden på avhandlingen Legitimation ved traktat. I den argumenterte han for en alminnelig legitimasjonsregel innenfor folkeretten. Den går ut på at når en traktat er sluttet av myndigheter som har formell statsrettslig kompetanse til å forhandle om traktatavslutning, er traktaten bindende for vedkommende stat.
I 1916 ble Lie dosent og i 1919 professor i rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universiteti Kristiania. Hans vitenskapelige interesser omfattet statsrett, folkerett og rettshistorie.
Til tross for sin tidlig død etterlot Lie seg flere publikasjoner. Blant hans vitenskapelige arbeider er:
Parallelt med den vitenskapelige aktiviteten var Lie en anerkjent folkerettsekspert. I perioden 1908-1920 var han konsulent i folkerett ved Nobelinstituttet. Han utredet blant annet nederlenderen Tobias M. K. Asser, som ble tildelt Nobels fredspris i 1911 for sin rolle i etableringen av Den faste voldgiftsdomstolen.
Lie utredet også juristen Heinrich Lammasch fra Østerrike-Ungarn. Han ble aldri tildelt fredsprisen, men ble flere ganger lansert som kandidat av Christian L. Lange, konsulent og Nobelkomiteens tidligere sekretær. I Lies rapporter, skrevet i årene 1915-1919, fremstår han som en varm tilhenger av den østerrikske juristens reformforslag til mellomfolkelige relasjoner.
Lies rapporter om Lammasch er betydningsfulle fordi de viser til en av inspirasjonskildene for norske visjoner for internasjonalt samkvem etter første verdenskrig. I boka Das Völkerrecht nach dem Kriege (1917) la Lammasch fram ideer om folkerett, voldgift og et forbund av de nøytrale statene. Disse tankene fikk gjenklang hos komiteen som forberedte Norges medlemskap i Folkeforbundet, hvor både Lange og Lie var medlemmer.
Regjeringen utnevnte Lie som teknisk rådgiver og sekretær for Den norske komité til utredning av visse spørsmål vedkommende Folkenes Forbund i januar 1919. Opprinnelig besto komiteen av Lange, Francis Hagerup og Joachim Grieg. Lie ble utnevnt sammen med Johan L. Mowinckel og Otto Blehr etter at Hagerup trakk seg fra komiteen. Mye tyder på at Lie, som ikke tilhørte noe politisk parti, ble medlem fordi han sto mye nærmere regjeringens liberale forslag for mellomstatlige relasjoner enn Hagerup.
I forlengelse av dette engasjementet var Lie Norges representant ved en konferanse i Haag i februar 1920 som munnet i et felles forslag fra de skandinaviske statene, Nederland og Sveits til statutter for en fast internasjonal rettsdomstol. I årene 1920-1925 var han en av Norges sakkyndige utsendinger til Folkeforbundets årlige forsamlingsmøter. Han representerte Norge i forsamlingens første kommisjon som behandlet juridiske spørsmål.
I 1923 ble han medlem av Rettshistorisk kommisjon og skrev en artikkel om Norges tilslutning til Folkeforbundet, L’Entre de la Norvège dans la Société des Nations. Lies interesse for internasjonal politikk fikk også uttrykk i de populærvitenskapelige verkene Stormagterne og de smaa nationer (1912), Luxemburg eller Belgien (1915) og Rets- og fredsproblemer (1917).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.