Ukrainske massemedier har gjennomgått fundamentale endringer siden landet ble uavhengig i 1991. De viktigste endringene har vært knyttet til overgangen fra sensur til full ytringsfrihet, utvikling av markedsøkonomi og åpning for privateide medier, og utviklingen av ukrainske medier i konkurranse med russiske. Utviklingen har ført til større grad av pressefrihet enn i mange av de andre nabolandene i det tidligere Sovjetunionen, men denne trues av private interesser som særlig bruker TV-stasjoner for å fremme sin politiske agenda.

Lovverket som regulerer mediene kom på plass allerede tidlig på 1990-tallet. Dette gjelder Loven om informasjon (1992), Presseloven (1992) og Kringkastingsloven (1993). Samtidig har det juridiske rammeverket endret seg med endrende politiske regimer gjennom de siste tjuefem årene. Et eksempel på dette er Loven om tilgang til informasjon, som kom på plass i 2015 og blir ansett som et steg i demokratisk retning fra president Porosjenkos regjering etter Euromajdan i 2014.

Det ukrainske medielandskapet domineres av TV-mediet, som i 2016 var det viktigste nyhetsmediet for 88% av landets innbyggere. TV-bransjen er dominert av private TV-selskaper, som i stor grad er eid av såkalte oligarker, rike forretningsmenn med politiske ambisjoner. Det jobbes med å transformere den statseide TV-kanalen Persjyj natsionalnyj til en allmennskringkaster, men dette har foreløpig ikke lyktes.

Andelen internettbrukere i Ukraina er blant de absolutt laveste i Europa. I 2016 har mindre enn halvparten av befolkningen regelmessig tilgang til Internett. Samtidig er det store forskjeller mellom generasjonene, og både nettmedier og sosiale medier spiller en veldig sentral rolle blant den yngre og urbane delen av befolkningen og i den offentlige debatten. 

Situasjonen for ukrainske journalister har tidvis vært svært utrygg i perioden siden landet ble uavhengig. Den internasjonale journalistorganisasjonen Committee to Protect Journalists’ statistikk viser at tolv journalister har blitt drept i landet siden 1992. Et eksempel er gravejournalisten Heorhij Gongadze som forsvant i år 2000 og ble funnet drept et par måneder senere. Senere avsløringer tydet på at daværende president Leonid Kutsjma hadde spilt en rolle i hendelsen noe som skapte voldsomme protester. Et annet eksempel er drapet på en annen høyprofilert journalist, Pavel Sjeremet, i 2016. Han ble drept av en bilbombe i sentrum av Kiev på vei til radiostudio, hvor han skulle lede sitt daglige radioprogram. Drapet har ikke blitt oppklart, men både han og hans kone, redaktøren Alena Pritula, hadde mottatt trusler i forkant.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.