Margrete av Østerrike

Samme år som hun ble enke for annen gang kalte nye oppgaver Margrete tilbake til Nederlandene. Broren Filip og svigerinnen Johanna var nødt til å reise til Spania for å hevde sine krav på den spanske kronen etter dronning Isabellas død. De etterlot sine mindreårige barn – sønnen Karl og døtrene Eleonora og Isabella – i Margretes varetekt. Etter at Filip døde brått i 1506 og Johanna ble erklært utilregnelig («Johanna den vanvittige»), utnevnte keiseren i 1507 Margrete til ny stattholder i Nederlandene og formynder for de nå fire brorbarna som oppholdt seg der, deriblant den fremtidige keiser Karl 5.

Margrete gjorde Mechelen til sin residensby og startet ombyggingen av residensen Hof van Savoye til et renessanseslott. Her bodde hun resten av livet og gjorde sitt hoff til en møteplass for flere av samtidens lærde og kunstnere, blant dem teologene Erasmus av Rotterdam og Adrian av Utrecht (den senere paven Hadrian 6.), maleren Pieter van Coninxloo og komponistene Josquin des Prés og Pierre de la Rue.

Fra 1514 begynte Margretes myndlinger å forlate redet. Den yngste, Maria (født 1505), reiste dette året for å giftes med den bøhmisk-ungarske tronfølgeren og senere kongen Lajos 2., men kom som enke tilbake til Nederlandene etter Margretes død i 1530 og ble hennes etterfølger som stattholder. I 1515 reiste Isabella til Danmark, hvor hun møtte sin ektemann, kong Christian 2., for første gang. I Danmark og Norge ble hun kalt Elisabeth. Samme år erklærte de burgundiske stendene femtenåringen Karl som myndig. Han benyttet anledningen til å avsette Margrete som stattholder, men gjeninnsatte henne i embetet da han to år senere måtte reise til Spania for å overta tronen etter sin avdøde morfar, kong Ferdinand. Til gjengjeld sendte han sin yngre bror Ferdinand (den senere keiser Ferdinand 1.) til Margrete for at han skulle fostres der.

Som stattholder tok Margrete sine oppgaver på største alvor. Hun støttet farens utenrikspolitiske bestrebelser med en rekke diplomatiske initiativ, blant andre alliansen mellom faren, paven, spanskekongen Ferdinand og den franske kongen Ludvig 12. i 1508 (Cambrai-ligaen), og alliansen mellom paven, de sveitsiske kantonene, kong Ferdinand og den engelske kongen Henrik 8. i 1511 (den hellige liga), som keiseren sluttet seg til året etter. Men Margretes utenrikspolitiske engasjement var i stor grad styrt av hennes egne ambisjoner, dels på vegne av provinsene hun styrte og dels fordi hun ønsket å gjenvinne de tapte delene av det gamle Burgund.

I innenrikspolitikken var Margrete særlig opptatt av de sørlige delene av Nederlandene (det nåværende Belgia og deler av det nordlige Frankrike), områder som i lang tid hadde vært avhengige av fred og gunstige handelsavtaler for å kunne videreutvikle sitt blomstrende næringsliv. I 1507 klarte hun å å få gjenopplivet den gunstige handelsavtalen med England, Intercursus Magnus, som broren hadde inngått med kong Henrik 7. i 1496.

Hensynet til det lokale næringslivet og provinsenes behov for sikre forsyninger av matkorn var også avgjørende da hun i 1524 inngikk en handelsavtale med den nye danske kongen Frederik 1. Som en del av avtalen måtte Margrete love ikke å støtte den landflyktige Christian 2. i hans forsøk på gjenvinne tronene i Danmark og Norge, til tross for at hun hadde tillatt kongen og hans familie å slå seg ned i Nederlandene, og Christians dronning faktisk var hennes egen niese og tidligere myndling.

Forholdet mellom Margrete og den ambisiøse og viljesterke brorsønnen Karl hadde til tider vært anstrengt, men da keiser Maximilian døde i begynnelsen av 1519 og den nye franske kongen Frans 1. meldte sin interesse for keiserverdigheten, måtte Karl be tanten om hjelp. Margrete hadde egentlig ønsket den yngre nevøen Ferdinand som ny tysk-romersk keiser, men Karl ville ikke gi seg, og Margrete måtte bruke alle sine diplomatiske evner (pluss velplasserte bestikkelser til skeptiske kurfyrster) for å få ham valgt.

Hun fortsatte imidlertid sin selvstendige politikk i Nederlandene også etter at hun ble den nye keiserens viktigste rådgiver, og hun støttet ham økonomisk, militært og diplomatisk, både i hans konflikt med den franske kongen (til tross for at striden hadde ført til flere franske invasjonsforsøk i hennes provinser) og i hans nedkjemping av indre motstand i riket (Bondekrigen). I 1529 fremforhandlet hun på Karls vegne, sammen med Louise av Savoia (kong Frans' mor og Margretes tidligere svigerinne), den såkalte Damefreden i Cambrai, som for en tid gjorde slutt på krigen med Frankrike og sikret Nederlandene mot ytterligere franske krav på overhøyhet, men samtidig innebar at det opprinnelige burgundiske kjerneområdet gikk definitivt tapt for det tysk-romerske riket.