Lesothos historie

Arkeologiske funn viser at det har levd mennesker i Lesotho i over 50 000 år. De første innbyggerne var jegere og sankere fra san-folket, som bebodde store deler av det sørlige Afrika. San-folket har blant annet etterlatt seg hulemalerier.

Fra det som i dag er Sør-Afrika innvandret flere bantu-folkeslag til Lesotho fra ca. 1400; først små grupper fra nguni-folket, deretter mapolane, maphetla og baphuthi og sothotalende folk (basotho), som nå utgjør hoveddelen av landets befolkning. Lesotho eksisterte ennå ikke som noen statsdannelse; nasjonsbyggingen til basotho-folket er gjerne tidfestet til første halvdel av 1800-tallet, og knyttet til kong Moshoeshoe (1786–1870), som da vokste frem som lokal høvding og etter hvert samlende leder for basothoene.

Moshoeshoe gjorde seg blant annet bemerket i forsvaret mot krigere og røvere som rundt 1820 hjemsøkte basothoenes områder, og samlet ulike klaner og høvdingdømmer i en allianse som la grunnlaget for en forent basotho-nasjon – som senere ble kongedømmet Lesotho. Ennå kontrollerte basothoene betydelige landområder i lavlandet, i det som senere ble Oranjefristaten i Sør-Afrika, i tillegg til fjellområder i dagens Lesotho.

Flere hendelser som fant sted i dagens Sør-Afrika i første halvdel av 1800-tallet var bestemmende for fremveksten av det moderne Lesotho. Uro blant afrikanske folk, blant dem nguniene, samt kriger som følge av zulukongen Shakas ekspansjonisme, førte til nye folkeforflyttinger og konflikt med basothoene. Samtidig, midt i 1830-årene, krysset hvite bosettere (boere) Oranje-elven og slo seg ned innenfor deler av Moshoeshoes kongedømme.

I tillegg til den truende politiske utviklingen ble basothoene hjemsøkt av tørke og sult. Boernes kolonisering truet basothoenes land og selvstendighet, og kong Moshoeshoe trakk seg tilbake til fjellene for bedre å kunne forsvare seg mot militært overlegne boere. Samtidig søkte han en politisk løsning gjennom å alliere seg med britene – som stod i motsetning til boerne i det senere Sør-Afrika. I 1843 undertegnet kongen en avtale med guvernøren av Kapp-kolonien, der Moshoeshoe ble anerkjent som alliert.

Med den britiske annektering av Oranjefristaten i 1848 ble nye grenser – uakseptable for basothoene – trukket opp, og basothoene førte i 1851–1852 væpnet motstand mot den hvite koloniseringen og det britiske styret. Britene trakk seg ut av Oranjefristaten i 1854, som da ble en boer-republikk. Etter en kort periode med godt forhold, kom det til kamper i 1858, etterfulgt av en spent periode med nye og til dels omfattende kriger i 1865 og 1867, hvoretter kong Moshoeshoe søkte britisk beskyttelse. Derved ble Lesotho annektert av Storbritannia og gjort til protektorat under navnet Basutoland i 1868.

Britene fryktet dels at basothoenes land skulle tas helt over av boerne, dels at basothoene ville kompensere for tapt territorium ved å underlegge seg annet land i Kapp-kolonien og Natal. Endelige grenser ble trukket opp i 1869. Av økonomiske hensyn slo Storbritannia Basutoland administrativt sammen med Kapp-kolonien. Da denne fikk indre selvstyre i 1872 brøt det ut opprør i Lesotho, og det direkte styret fra London ble gjenopptatt i 1884. Derved ble Basutoland ansett som en egen statsdannelse, hvilket bidro til at landet unngikk å bli inkorporert i Sør-Afrikaunionen da denne ble etablert i 1910. Boerne arbeidet for dette, men avtalen med britene forhindret en slik utvikling. Britene styrte gjennom en utsending, men etablerte samtidig en viss grad av selvstyre gjennom et nasjonalt råd, opprettet i 1903, og en overhøvding.

I første halvdel av 1900-tallet ble det fremmet krav om økt innflytelse over administrasjonen av Basutoland, og en nasjonalistbevegelse som krevde selvstendighet vokste frem. Fra 1952 ble dette kravet kanalisert gjennom landets første parti, Basutoland Congress Party (BCP), stiftet av Ntsu Mokhehle. Et annet, Marerna Tiou Party (MTP), ble dannet av en gruppe høvdinger i 1957. En splittelse av BCP førte i 1958 til etableringen av Basutoland National Party (BNP), ledet av Leabua Jonathan.

BCP vant det første valget i 1960 og var medvirkende til å få vedtatt en grunnlov i 1964. Partiet la grunnlaget for Lesothos selvstendighet 4. oktober 1966. Valget 1965 ble derimot vunnet av BNP, med finansiell hjelp fra Sør-Afrika. Statsoverhode ved selvstendigheten ble kong Moshoeshoe 2, sønnesønn av nasjonens grunnlegger. Som statsminister ble Leabua Jonathan den sterke mann i Lesotho, og fikk gjennomslag for at kongen ikke skulle ha utøvende makt eller spille noen politisk rolle.

Da det ved valgene i 1970 ble klart at BNP led nederlag innførte Jonathan unntakstilstand, avskaffet grunnloven, oppløste regjeringen og arresterte opposisjonslederne. Kongen ble tvunget i eksil, men vendte tilbake samme år. Flere forsøk på væpnet opprør mot Jonathans styre ble slått ned; de var blant annet iverksatt av Lesotho Liberation Army (LLA), en væpnet gren av BCP som statsministeren beskyldte Sør-Afrika for å stå bak.

Etter en sørafrikansk blokade av grensen fra 1. januar 1986 gjennomførte Lesothos halvmilitære, ledet av generalmajor Justine Lekhanya, et kupp som avsatte statsminister Jonathan. Kong Moshoeshoe ble gjeninnsatt som Lesothos virkelige statsoverhode, men makten lå i et militærråd som Lekhanya innsatte. Lesotho ble deretter, til 1993, i realiteten styrt av et militærregime. Kongen dro på ny i eksil 1990, etter uoverensstemmelse med de militære ledere. Han ble dermed avsatt og erstattet av sin sønn, som tok navnet Letsie 3.

I 1991 ble Lekhanya avsatt som leder for militærrådet etter et kupp ledet av oberst Phitsoane Ramaema, som selv var medlem av rådet. Kong Moshoeshoe vendte tilbake til Lesotho i 1992, og ble gjeninnsatt 1995; Letsie abdiserte og ble kronprins.

Flerpartivalg på ny nasjonalforsamling ble holdt i 1993. BCP vant alle setene, og Mokhehle ble utnevnt til statsminister. Deler av LLA ble integrert i den nasjonale hæren. Ulike fraksjoner av denne var innblandet i interne sammenstøt i 1994, og megling fra nabolandenes ledere ble påkalt. I januar 1996 omkom kong Moshoeshoe i en bilulykke, og Letsie tok på ny over tronen. Samme år mislyktes et kuppforsøk iscenesatt av elementer innen hæren. Den politiske uroen fortsatte i 1997, da deler av politiet gjorde opprør og forsøkte å avsette regjeringen.

I 1997 dannet Mokhehle et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg et flertall av BCPs parlamentsmedlemmer. I 1998 gjennomlevde Lesotho landets mest alvorlige politiske krise noen gang: Resultatet av parlamentsvalget i mai ble bestridt av opposisjonen etter at LCD, med 60,7 prosent av stemmene, tok 78 av de i alt 80 setene i nasjonalforsamlingen. Under demonstrasjoner i hovedstaden Maseru kom det til væpnede sammenstøt mellom tilhengere av LCD og opposisjonen. Deretter gjorde yngre offiserer i hæren opprør og avsatte sine overordnede.

Statsminister Pakalitha Mosisili ba den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC om assistanse. Sørafrikanske og botswanske soldater gikk inn i Lesotho 22. september 1998 og tok over kontrollen med de mest sentrale politiske, økonomiske og militære installasjoner. Intervensjonsstyrken ble trukket ut i mai 1999, hvorpå en prosess for å gjenskape normalitet og gjeninnføre demokratisk styresett ble påbegynt – med nyvalg i 2002, vunnet av LCD. Lesotho avholdt tidlig parlamentsvalg i 2007, etter en splittelse i regjeringspartiet LCD 2006, da 18 parlamentsmedlemmer gikk ut av LCD og sluttet seg til det nye partiet All Basotho Convention (ABC), dannet av Tom Thabane.

Nasjonalforsamlingen består av 120 medlemmer, hvorav 80 velges direkte, 40 fordeles proporsjonalt etter velgertilslutning. LCD klarte så vidt å beholde sitt flertall i 2007, og fortsatte i regjering etter ti år ved makten. LCD fikk 62 representanter; National Independence Party (NIP) 21. Samme år ble fem menn tiltalt for høyforræderi, anklaget for delaktighet i angrep på en opposisjonsleder og regjeringsmedlemmer. I 2009 ble det rettet et attentatforsøk mot statsminister og LCD-leder Bethuel Pakalitha Mosisili.

Tom Thabane overtok statsministerposten i 2012, etter fem år som opposisjonsleder. Perioden etter Thabanes innsettelse var imidlertid preget av uro, særlig siden hans tidligere livvakt ble anklaget for attentatforsøket mot Mosisili. Thabane flyktet til Sør-Afrika i august 2014, under påstand om at militæret forsøkte å ta makten og ønsket å drepe ham. Han returnerte til Lesotho i september 2014 med beskyttelse av sørafrikansk politi.

I tillegg til politisk uro er Lesotho preget av tidvis alvorlig tørke. Landet er også hardt rammet av en aids-epidemi; om lag 1/4 av landets voksne befolkning antas å være hiv-smittet.

• Lesotho
• Lesothos befolkning
• Lesothos geografi
• Lesothos politiske system
• Lesothos utenrikspolitikk