FNs kvinnekonferanser

FNs kvinnekonferanser var FNs internasjonale kvinnekonferanser, gjennomført i 1975, 1980, 1985 og 1995.

Like rettigheter for kvinner og menn har vært en målsetting for FN siden opprettelsen i 1945. Kvinnespørsmål har vært sentralt plassert på verdenskonferanser og toppmøter, og det er blitt avholdt fire verdenskvinnekonferanser: i Mexico i 1975, i København i 1980, i Nairobi i 1985 og i Beijing i 1995.

FNs kvinnekommisjon, CSW (opprettet i 1946), hadde ansvaret for forberedelsene til alle de fire verdenskvinnekonferansene. Den første konferansen ble holdt i Mexico i 1975, og den første handlingsplanen ble vedtatt under parolen «likhet, utvikling og fred». Handlingsplanen satte i gang forberedelser til FNs kvinnekonvensjon, som ble vedtatt i 1979. Konferansen dannet også opptakten til at FNs generalforsamling like etter erklærte tiåret 1976–1985 for FNs kvinnetiår.

I 1979 vedtok FNs generalforsamling den såkalte kvinnekonvensjonen, også kjent som CEDAW-konvensjonen etter det engelske navnet Convention of the Elimination of Discrimination Against Women. Denne internasjonale avtalen skal sikre kvinner like rettigheter som menn. Avtalen inneholder 30 artikler om fjerning av alle former for diskriminering av kvinner, og er fremdeles et av de viktigste likestillingsvirkemidlene i FN. Konvensjonen trådte i kraft i 1981. De nordiske landene var blant de aller første som ratifiserte avtalen, og per august 2021 hadde 189 stater ratifisert avtalen. FNs kvinnekomité har som oppgave å overvåke gjennomføringen av kvinnekonvensjonen.

Den andre verdenskvinnekonferansen fant sted i 1980 i København. Det ble en «midtveiskonferanse» i forhold til FNs kvinnetiår. Konferansen vurderte resultatene etter de første fem årene av kvinnetiåret, og vedtok en handlingsplan for de siste fem årene.

Den tredje verdenskvinnekonferansen ble holdt i Nairobi i 1985 som en avslutning på kvinnetiåret. Her vedtok man dokumentet «Nairobistrategien for kvinnefremgang frem mot år 2000», som i 372 paragrafer omhandlet alle sider av kvinners samfunnsmessige rolle og status, samt la opp til konkrete handlinger og problemløsninger. Noen av de viktigste områdene som ble trukket frem, var behovet for å få verdsatt den nasjonale verdien av kvinners underbetalte/ulønnede arbeid, behovet for at kvinner fikk større beslutningsmyndighet på alle nivåer, problemet med vold mot kvinner og mulighet for familieplanlegging.

Fem år etter, i 1990, holdt FNs kvinnekommisjon en gjennomgang og evaluering av hvordan handlingsplanen fra Nairobi fungerte i de ulike stater. Det ble fastslått at forbedringen av kvinners status hadde gått i stå, og at nye virkemidler måtte igangsettes. FNs økonomiske og sosiale råd anbefalte derfor samme år at det skulle holdes en ny verdenskonferanse fem år senere, i Beijing. Forberedelsene til denne siste konferansen på nasjonale og regionale nivå fokuserte sterkt på å sikre en handlingsorientert internasjonal konferanse.

Den fjerde verdenskvinnekonferansen fant sted i Beijing høsten 1995. Temaene fra alle de forutgående konferansene og toppmøtene ble behandlet og utdypet i et kjønnsperspektiv på denne konferansen. Det ble blant annet vedtatt at de ulike statene skulle arbeide for å avkriminalisere kvinner som hadde tatt ulovlig abort. I tillegg ble jentebarns situasjon og oppvekstmuligheter i en del fattige land for første gang trukket særlig frem.

En ny handlingsplan, som resulterte i et sluttdokument på 38 punkter, ble vedtatt. Den inneholder forpliktende målsettinger og konkrete forslag til arbeidsmetoder og ulike tiltak som vil styrke kvinners sosiale, politiske og økonomiske posisjon innen 12 definerte problemområder: fattigdom, utdanning, helse, vold, væpnede konflikter og fredsarbeid, økonomi, makt og beslutningsprosesser, mekanismer til å fremme likestilling, menneskerettigheter, medias rolle, klima og miljø, jentebarns vilkår.

Den første verdenskvinnekonferansen i Mexico i 1975 hadde en oppslutning på et par tusen deltagere, mens konferansen i Beijing tjue år etter hadde over tretti tusen deltagere. Ingen av verdenskvinnekonferansene har ledet frem til juridiske forpliktelser eller bindende regelverk for noen av deltagerstatene, men sluttdokumentene er politisk forpliktende og legger dermed viktige føringer for videre utforming av en stats politikk.

Siden 1995 har FN fortsatt å følge opp arbeidet med å sikre kvinners rettigheter på ulike måter. Det ble avholdt møter i 2000, 2005, 2010, 2015 og 2020 for å evaluere arbeidet med handlingsplanen som ble vedtatt i Beijing. I tillegg opprettet FN i 2010 en egen organisasjon, kjent som UN Women, som skulle arbeide med kvinners rettigheter og likestilling.