FNs internasjonale kvinnekonferanser. Like rettigheter for kvinner og menn har vært en målsetting for FN siden opprettelsen i 1945. Kvinnespørsmål har vært sentralt plassert på verdenskonferanser og toppmøter, og det er blitt avholdt fire verdenskvinnekonferanser: i Mexico i 1975, i København i 1980, i Nairobi i 1985 og i Beijing i 1995.

FNs Kvinnekommisjon, CSW (opprettet 1946), har hatt ansvaret for forberedelsene til alle de fire verdenskvinnekonferansene. Den første konferansen ble holdt i Mexico i 1975, og den første handlingsplanen ble vedtatt under parolen «likhet, utvikling og fred». Handlingsplanen la opp til forberedelsen av CEDAW-konvensjonen (Convention of the Elimination of Discrimination Against Women – Komiteen vedrørende fjerning av kvinnediskriminering), som ble vedtatt i 1979. CEDAW er en komité under Kvinnekommisjonen som har som oppgave å overvåke gjennomføringen av Kvinnekonvensjonen. Dette dannet opptakten til at FNs generalforsamling like etter erklærte tiåret 1976–85 for FNs Kvinnetiår.

I 1979 vedtok FNs generalforsamling Kvinnekonvensjonen. Denne overenskomsten inneholder 30 artikler til fjerning av alle former for diskriminering av kvinner, og er fremdeles en av de viktigste likestillingsvirkemidlene i FN. Konvensjonen trådte i kraft i 1981; de nordiske landene var blant de aller første som ratifiserte avtalen, og i mai 1995 hadde 139 stater vedtatt overenskomsten.

Den andre verdenskvinnekonferansen fant sted i 1980 i København. Det ble en «midtveiskonferanse» i forhold til FNs Kvinnetiår. Konferansen vurderte resultatene etter de første fem årene av Kvinnetiåret, og vedtok en handlingsplan for de siste fem årene.

Den tredje verdenskvinnekonferansen ble holdt i Nairobi i 1985, som en avslutning på Kvinnetiåret. Her vedtok man dokumentet «Nairobistrategien for kvinnefremgang frem mot år 2000», som i 372 paragrafer omhandlet alle sider av kvinners samfunnsmessige rolle og status, samt la opp til konkrete handlinger og problemløsninger. Noen av de viktigste områdene som ble trukket frem, var behovet for å få verdsatt den nasjonale verdien av kvinners underbetalte/ulønnede arbeid, behovet for at kvinner fikk større beslutningsmyndighet på alle nivåer, problemet med vold mot kvinner og mulighet for familieplanlegging.

Fem år etter, i 1990, holdt CSW en gjennomgang og evaluering av hvordan handlingsplanen fra Nairobi fungerte i de ulike stater. Det ble fastslått at forbedringen av kvinners status hadde gått i stå, og at nye virkemidler måtte igangsettes. ECOSOC – The Economic and Social Council (FNs økonomiske og sosiale råd) anbefalte derfor samme år at det skulle holdes en ny verdenskonferanse fem år senere, i Beijing. Forberedelsene til denne siste konferansen på nasjonale og regionale nivå fokuserte sterkt på å sikre en handlingsorientert internasjonal konferanse.

Den fjerde verdenskvinnekonferansen fant sted i Beijing høsten 1995. Temaene fra alle de forutgående konferansene og toppmøtene ble behandlet og utdypet i et kjønnsperspektiv på denne konferansen. Det ble bl.a. vedtatt at de ulike stater skulle arbeide for å avkriminalisere kvinner som hadde tatt ulovlig abort. I tillegg ble jentebarns situasjon og oppvekstmuligheter i en del fattige land for første gang trukket særlig frem.

En ny handlingsplan, som resulterte i et sluttdokument på 38 punkter, ble vedtatt. Den inneholder forpliktende målsettinger og konkrete forslag til arbeidsmetoder og ulike tiltak som vil styrke kvinners sosiale, politiske og økonomiske posisjon innen 12 definerte problemområder: fattigdom, utdanning, helse, vold, væpnede konflikter og fredsarbeid, økonomi, makt og beslutningsprosesser, mekanismer til å fremme likestilling, menneskerettigheter, medias rolle, miljø, jentebarns vilkår.

Den første verdenskvinnekonferansen i Mexico i 1975 hadde en oppslutning på et par tusen deltagere, mens konferansen i Beijing tjue år etter hadde over tretti tusen deltagere. Ingen av verdenskvinnekonferansene har ledet frem til juridiske forpliktelser eller bindende regelverk for noen av deltagerstatene, men sluttdokumentene er politisk forpliktende og legger dermed viktige føringer for videre utforming av en stats politikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.