FNs Kvinnekomité

Komiteens overvåking av konvensjonen skjer først og fremst gjennom statsrapporteringsprosedyren, gjennom dens behandling av individklagesaker og gjennom at den utformer generelle uttalelser – såkalte generelle rekommandasjoner – om hvordan konvensjonen skal tolkes.

Statsrapporteringsprosedyren går ut på at stater etter kvinnekonvensjonen artikkel 18 har plikt hvert fjerde år til å rapportere om hvordan konvensjonen gjennomføres. Menneskerettsinstitusjoner og organisasjoner sender ofte egne rapporter, såkalte skyggerapporter, til kvinnekomiteen. På den måten får komiteen et bredt grunnlag for å vurdere hvordan staten oppfyller sine konvensjonsforpliktelser. Etter en muntlig dialog mellom statens representanter og komiteen utformer komiteen sine merknader og anbefalinger til staten. Disse kalles konkluderende observasjoner («concluding comments»).

I 1999 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll til Kvinnekonvensjonen der det etableres individklageadgang. Individklageprosedyren innebærer at enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner som mener at deres rettigheter etter Kvinnekonvensjonen er krenket av staten kan bringe en sak inn for komiteen, som gis kompetanse til å behandle spørsmålet. Forutsetningen er at saken først er behandlet ferdig i det nasjonale rettsapparatet. Hittil har Kvinnekomiteen behandlet over 100 klager. De fleste av disse har omhandlet vold mot kvinner. Kvinnekomiteen har bare hatt til behandling én klage mot Norge, som ble avvist i 2016 fordi nasjonale rettsmidler ikke var uttømt.

Kvinnekomiteen har per desember 2022 utarbeidet til sammen 39 tolkningsuttalelser, «general recommendations», om tolkning av konvensjonen. Her utdyper komiteen hvordan statene skal gjennomføre sine forpliktelser på bestemte områder. Kvinnekomiteen har blant annet vedtatt en tolkningsuttalelse om hvordan stater kan bekjempe vold mot kvinner, den har utarbeidet en uttalelse om eldre kvinners rettigheter, om funksjonshemmede kvinners rettigheter, om kvinners helse og om kvinners stilling i forbindelse med konflikt.

Kvinnekomiteen har ingen myndighet til å gi sanksjoner dersom statene ikke oppfyller sine forpliktelser til rapportering, eller ikke følger opp anbefalingene fra komiteen. Noe av begrunnelsen for ikke å gi kvinnekomiteen sanksjonsmyndighet er at det er udemokratisk at et internasjonalt organ skal overprøve nasjonal lovgivning og politikk. Likevel vil komiteens uttalelser ha stor politisk kraft, og praksisen er rettskilder som er viktige når innholdet i norsk rett skal fastlegges.

Kvinnekomiteen er kritisert av forskere som blant andre Andrew Byrnes for at hovedparten av komiteens medlemmer er fra vestlige land, selv om kvinnekonvensjonen oppfordrer til at det tas hensyn til geografisk representasjon. I tillegg er Kvinnekomiteen kritisert for at enkelte av dets medlemmer har for sterk tilknytning til sine hjemlands myndigheter til å være helt uavhengige og upartiske.

Norges foreløpig siste rapport til Kvinnekomiteen ble vurdert i november 2017. Kvinnekomiteen kom da med en rekke anbefalinger til norske myndigheter. Blant annet uttrykte komiteen bekymring over hvordan kvinner blir seksualisert i media, noe som sementerer stereotypier om kvinnelig seksualitet og er et hinder for reell likestilling. Komiteen oppfordret også norske myndigheter til å styrke innsatsen for å øke bevisstheten om konvensjonens rettigheter blant kvinner, særlig kvinner som tilhører en minoritet og innvandrerkvinner.

• FNs Kvinnediskrimineringskonvensjon
• likestilling

• Oversikt over komiteens tolkningsuttalelser hos FN