Stord- og Bømlobunad (kvinne)

Til bunaden lages det liv i rødt, grønt eller blått toskafts ullstoff eller ulldamask. Det kantes med vevde ullband eller blå silkeband. Hvis en bruker silkeband, er det én centimeter breie, sølvfargede metallband innafor silkebandet, og det er også slike band i ryggen. Om en bruker silkeband foran, er banda i ryggen bare blanke. Halsringinga følger kragebeinet, og framkantene er rette. Foran er det tre par sølvringer som snøres med et sølvkjede.

Det er bevart noen gamle liv fra området, og disse skiller seg til dels fra bunadlivet. Ingen av de livene en har registrert, har ullband, men derimot band av for eksempel silke og fløyel. Fargene varierer i ulike rødnyanser, og en har også funnet blå og grønne liv.

Bringeduken er enten brodert eller vevd, broderiet er utført enten på samme stoff som i livet, eller på linstoff. Den er kantet med stakkestoffet. Beltene lages på samme måte, enten som broderte eller vevde, i tillegg til at det brukes stølebelte. Stølebeltet var tradisjonelt forbeholdt gifte kvinner.

Det lages tre ulike stakketyper til bunaden: en har striperynking, en har mindre rynking, og en er foldelagt. Alle lages i svart eller mørkeblått toskafts ullstoff. På Bømlo brukes foldestakken. Stakken skal stoppe én håndsbredd fra bakken.

Det brukes skjorte av lin, i primærsnitt med rynking ved halskragen og på ermene. Den er brodert med tettsøm på kragen og håndlinningene. Det brukes også halvskjorte og løse håndlinninger under trøya.

Det brukes to ulike forklær til bunaden. Det ene er et hvitt linforkle med mellomverk i uttrekkssøm. Det andre er et mørkeblått ullstoff med mønsterinnslag vevd i krokbragd. Det har også en smettebord i hvitt. Nederst har forkleet fra Stord et rødt, vevd band, mens de på Bømlo bruker samme band som på livet. Det mørke forkleet brukes gjerne sammen med trøya som vinterbunad.

Det er lue til bunaden, med litt ulik utforming for ugifte og gifte kvinner. Luetypen er felles, og kalles valkahua. Den lages i stakkestoffet, og monteres på hodet over en valk av ulike materialer, trekt med tøy.

Gifte kvinner bruker en håndlagd knipling langs framkanten, og sjølve lua er kantet med svart natursilke. Ugifte bruker hvit linblonde og blå kant framme. Begge har et ullband knyttet rundt pullen.

Tradisjonelt ble det også brukt skaut, med samme valk som til lua. Skautet er et kvadratisk linstykke som legges i snipp. Det har et smalt, brodert band som knytes rundt hodet foran valken og bak igjen, der det festes.

Det er trøye til bunaden. Denne kan brukes både som et ytterplagg utenpå liv og skjorte, og som et inneplagg. Da kan en ha halvskjorte under, og livet sløyfes. Halvskjorta kalles lygar. Bringeduken brukes da under trøya.

Trøya er ei såkalt laskatrøye. Foran har den samme skjæring som livet foran, men i tillegg har den ei kappe fra livlinja og nedover hoftene. Bak er det sydd i kiler, slik at det dannes vifteformasjon i ryggen. Trøya lages i samme stoff som stakken, og er kantet med vevde ullband.

I tillegg er det lagd en kep som er i bruk i området. Den er i svart eller mørkeblått toskafts ullstoff, fôret med ullstoff i samme farge som livet, og når til hoftene. Kepen lukkes med sølvspenne i halsen.

Det brukes svarte eller blå strømper. Det er lansert silketørkle til trøya, og det knytes utenpå skjortekragen. Trøye med mørkt forkle og halstørkle blir ofte regnet som vinterbunad.

Understakken er gjerne i oransje bomullsstoff med rynket kappe nederst, pyntet med svarte fløyelsband, bendelband eller kroklisser.

Det brukes halsknapp, sølje og mansjettknapper. I tillegg brukes det stølebelte og dalarkjede. Ringene foran på livet og kjedet er også i sølv.