Israel har ingen kjernekraftverk i drift, men innføring av kjernekraft er ved flere anledninger vurdert, blant annet som tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.

Landets produksjon av elektrisk energi var i 2012 rundt 60 TWh, hvorav mer enn to tredjedeler kom fra kullkraftverk, mens en femtedel var basert på importert naturgass. Produksjonskapasiteten er på 14 GW. Det årlige forbruket av elektrisitet regnet per innbygger er 6 300 kWh.

Planer om bygging av et kjernekraftverk ble lagt frem av det statseide israelske selskapet IEC (Israel Electric Corporation) på 1980-tallet, og et område i den sørlige delen av Negev, i nærheten av Shivta, ble avsatt til formålet. Saken ble tatt opp igjen av israelske myndigheter i 2007, og i 2010 ble det signalisert at et kjernekraftverk, ført opp i samarbeid med Jordan, kunne være en foretrukket løsning, men dette ønsket ble ikke gjengjeldt. Etter kjernekraftulykken i Fukushima ble saken lagt død av den israelske statsministeren i 2011.

Et nytt fremstøt for bruk av kjernekraft i Israel ble gjort av det israelske Departementet for nasjonal infrastruktur i november 2015. Utspillet var hentet ut av en plan for å redusere de israelske utslippene av klimagasser med 25 prosent innen 2030. I planen ble det også ble pekt på at kjernekraften kunne bidra til å diversifisere energibruken og styrke landets energisikkerhet. Foreløpig er det ikke lagt frem noen konkrete forslag om å bygge kjernekraftverk.  

I Israel er innføring av kjernekraft også problematisk fordi landet ikke har undertegnet Ikkespredningsavtalen. Land som står utenfor avtalen, slik som India, Pakistan og Nord-Korea, møter internasjonale restriksjoner som begrenser handel med materiell og utstyr av betydning for bygging og drift av kjernekraftverk.

Israel har to forskningsreaktorer knyttet til hvert sitt forskningssenter.

I nærheten av Tel Aviv ligger Soreq Nuclear Research Center med en 5 MWt forskningsreaktor som har vært i drift siden 1960. Reaktoren driftes med støtte fra den israelske atomenergikommisjonen IAEC (the Israel Atomic Energy Commission) og inngår i aktiviteter som omfatter en rekke sivile formål som medisin og kjernefysisk sikkerhet. Det er lagt opp til at reaktoren skal stenges i 2017 og erstattes av en partikkelakselerator.

Det andre forskningssenteret, Negev Nuclear Researh Center, ligger 13 km sørøst for byen Dimona i Negevørkenen. Forskningssenteret er utstyrt med en 70 MWt tungtvannsreaktor som ble bygd i 1958 med fransk assistanse, og med forsikring om at reaktoren kun skulle benyttes til sivile formål. Reaktorens behov for tungtvann ble etterkommet gjennom eksport fra Norge med de samme forsikringene. Informasjon om aktivitetene ved forskningssenteret er imidlertid sterkt begrenset og selve reaktoren er omfattet av betydelige sikkerhetstiltak og skjermet mot internasjonal inspeksjon og annen innsyn fra utenforstående. Blant annet på dette grunnlag blir det antatt at reaktoren har vært benyttet til produksjon av kjernefysisk våpenmateriale (plutonium). Reaktoren kom i drift tidlig på 1960-tallet, og basert på opplysninger om reaktorens ytelse er det anslått at reaktoren kan ha produsert nok plutonium til mellom 100 og 200 kjernefysiske sprengladninger.

Reaktoren, ofte omtalt som Dimona-reaktoren, kom igjen i offentlighetens søkelys etter at den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu flyktet til Storbritannia i 1986 med materiale om reaktoren som et stykke på vei bekreftet mistanken om at våpenproduksjon har funnet sted.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.